Australias eneste øystat, en gang kjent som det fryktede Van Diemens land, er også den minste og sørligste staten ”down under”. Men denne øya på størrelse med Irland har mer å tilby enn en kanskje skulle tro. Her frister et rikt kulturliv, vakker og variert natur og unike villmarksområder, og i lufta ligger en ange av det fjerne og mystiske.

Av Edmund Schilvold (april 2003)

Langt, langt sør på kloden, der vinterstormene henter kulde fra Antarktis, ligger en øy, et land, en utpost ved verdens ende. Fjernt i øst lurer New Zealands mektige Sørøy, bortenfor havet i vest skyller bølgene opp på strendene i Argentina. Men videre sør er intet, bare uendelige rekker av ville, blågrønne våger. Et sted bortenfor jordas krumning møter de isviddene der sørlyset blafrer på himmelen i polarnettene.

En gang var dette avsidesliggende landet siste stopp for tusenvis av straffanger. Hit sendte det britiske imperiet sine mest notoriske forbrytere og opprørere, de som engelskmennene ikke våget å sende noe annet sted. For her lå noen av det 19. århundrets mest rømningssikre fangeleirer, omgitt av lite annet enn mil på mil med villnis og iskaldt hav. I mer enn tre tiår var Van Diemens land en destinasjon som satte skrekk i selv de mest hardkokte britiske kriminelle. Blant de som ble sendt over havet hit var også politiske fanger, ofte irer som hadde lagt seg ut med engelske styresmakter. Ennå går sagn om fanger som skal ha klart å rømme og ta seg tilbake til hjemlandet. Men de færreste var så heldige. Her ventet ødeleggende tvangsarbeid og iskalde glattceller, og ofte kom nok døden som en befrielse.

Først i 1853 ble det slutt på transporten av fanger til Van Diemens land. Da hadde i alt 74 000 mennesker ankommet øya i lenker. Mange av de som overlevde til straffen var ferdig sonet, valgte å slå seg ned og begynne et nytt liv i den britiske kolonien. Men for mange var ennå koloniens navn synonymt med helvete på jord. Det var derfor ikke noen tilfeldighet at et skifte av navn var en av de første sakene som ble behandlet da selvstyre ble innvilget i 1856. Staten Tasmania var født.

I dag har Tasmania i underkant av en halv million innbyggere, og mange av disse er etterkommere av straffanger. Men det er ikke lenger noen skam knyttet til dette. Tvert imot, denne tilknytningen til ”convicts” er nå en av bærebjelkene i tasmansk og australsk identitet. Folk er stolte av å nedstamme fra opprørske sjeler som våget å utfordre autoritetene. I lys av dette er det, i alle fall for utenforstående, et paradoks at det australske statsoverhodet ennå sitter i Buckingham Palace i England, og at profilen av en monark preger dollar-myntene. Dette ser imidlertid ikke ut til å være noe folk flest bryr tankene med. Er dette bare et tilfelle av gammel vane, eller er den egentlige årsaken at det her ligger sikkerhetspolitiske bånd som en ikke våger å belaste? Svaret er kanskje ja til begge deler.

Formelt sett er Tasmania en av fem stater i ”The Great Southern Land”. Men mange av de fastboende er slett ikke sikre på at Tasmania bør tilhøre resten av føderasjonen på den andre siden av Bass-stredet. Det ikke uvanlig å høre folk kalle seg tasmanske istedenfor australske. Etter et besøk er det ikke så vanskelig å forstå dette. Selv for en gjennomreisende vagabond kjennes øya på mange måter som et eget land.

En årsak er det forfriskende spenstige klimaet. Variasjonene mellom årstidene er betydelig sterkere enn i sammenliknbare områder på det australske ”fastlandet” i nord. Nattefrosten kler gresset med rim så snart høsten kommer, og vinteren kan by på både sludd og snø, spesielt i høylandet. I Tasmania kan selv hardføre skandinaver få bruk for lue og skjerf når sommeren er over.

Dette påvirker naturligvis plantelivet. I fjellstrøkene gror Australias eneste innfødte, løvfellende tre, og i april-mai lyser de røde og gule bladene opp i lyngen. For noe stort tre er det ikke. Mest av alt minner det om norsk dvergbjørk. For skandinaver i viking er dette mest en kuriositet. Vi har tross alt steder som Jotunheimen og Børgefjell bare noen timer fra sofaen. Da er skogene, de idylliske dalene og den egenartede kysten av langt større interesse.

Sportsfiskere blant oss bør imidlertid forsikre seg om at fiskeutstyret er med i bagasjen. Moderate temperaturer og rikelig med nedbør gjør vestre Tasmania til en av den sørlige halvkules mest attraktive destinasjoner for ferskvannsfiske etter ørret og sjøørret. Allerede på 1800-tallet ble ørret fra Europa sluppet ut i elver og vann, og i dag har den tilpasningsdyktige fisken spredd seg til nesten samtlige vassdrag på øya. I noen finnes også regnbueørret. I oktober - november frister dessuten sjøørret der de større elvene møter havet. Likevel bør det vel sies at det for bortskjemte nordmenn bokstavelig talt er å dra over bekken etter vann å reise på fiskeferie til Tasmania. Men som en av flere aktiviteter er det absolutt verdt å få med seg.

En av Tasmanias mest undervurderte attraksjoner er uten tvil de gjenværende urskogene. Spesielt fascinerende er den tempererte regnskogen som ennå dekker betydelige arealer i vest. Her finner en arter som ikke vokser noe annet sted i Australia. Floraen her har store likhetstrekk med den en finner på vestkysten av Sørøya i New Zealand, noe som ikke er tilfeldig. De urgamle regnskogene på Tasmania og New Zealand er nemlig regnet for å være levninger fra millioner av år tilbake, da landmassene på den sørlige halvkule var samlet i det såkalte Gondwanaland. Flere av artene er også funnet sør i Chile, og som fossiler i Antarktis. Her finnes det altså noen virkelige skatter for den naturinteresserte. Men hogstmaskinene eter seg innover, og flere av de mest verdifulle lokalitetene er uten vern. Få steder i verden er konflikten mellom naturvernere og skogsindustri mer brennhet enn nettopp i Tasmania. Sannsynligvis kan bare føderalt og internasjonalt press få styresmaktene til å innse at skog er mer enn tømmer og penger på rot.

Den merkverdige faunaen gjør ikke skogene noe mindre spennende. I stilleflytende skogselver er det mulighet for å få et glimt av nebbdyret, en skapning så underlig at vitenskapen, da den ble oppdaget, først avviste funnet som juks og fanteri. Ikke så rart, for med nebb som en and, en hårete, beverliknende kropp og svømmeføtter med giftige pigger, er nebbdyret som ingenting annet i denne verden. Mest grasiøs er skapningen under vann, der den svømmer som en fisk langs bunnen og leter fram smådyr med nebbet. ”Broren” til nebbdyret finnes også i disse skogene, men foretrekker tørt land. Av utseende likner echidnaen på en krysning mellom et piggsvin og en ball med tørt høy. Den lever et stille liv på skogbunnen, der den lever av å grave fram maur og andre godsaker med de kraftige klørne sine. Begge disse pussige artene legger egg, men dier ungene som om de var pattedyr.

Men ikke nok med det. Om natta er selveste djevelen aktiv i disse mystiske skogene, i form av et illsint, svart pungdyr med en forkjærlighet for kjøtt... Heldigvis er den tasmanske djevelen ikke stort større enn en grevling, og den foretrekker åtsler og ulike smådyr. Enkelte steder i vest kan en bli med på nattlige ”safarier” med djevelen som hovedattraksjon. Ofte er kjøtt lagt ut på forhånd for å øke sjansene for en vellykket tur. Dette er en unik, tasmansk opplevelse, men neppe å anbefale for de som allerede er mørkredde.

Det er også stor sjanse for å stifte bekjentskap med den tasmanske ”tigeren” eller pungulven, vel å merke i form av en stilisert logo på ølflaskene fra bryggeriet Cascade. Pungulven, et stort, stripete rovdyr som på 1800-tallet var vanlig over hele Tasmania, ble etter flere tiår med hensynsløs jakt utryddet for vel hundre år siden. En video finnes ennå av det siste eksemplaret, som døde i fangenskap i 1936. En del nekter imidlertid å godta at dette unike dyret er gått tapt, og fra tid til annen kommer det ennå inn rapporter om ”observasjoner”. Seiglivede rykter vil ha det til at pungulver ennå vandrer fritt omkring et sted i de dype skogene i vest. Men dette har aldri blitt bekreftet, og avvises av forskere. Det finnes nok også et kommersielt motiv bak dette ønsket om å holde pungulven ”i live”, i det minste i folks fantasi. Ikke sjelden utnyttes ryktene skamløst av de som profilerer Tasmania i utlandet, og paradoksalt nok har vel aldri pungulven vært mer populær og ”levende” enn den er nå, når spøkelset er alt som er igjen.

De forholdsvis korte avstandene på Tasmania gjør øya til et paradis for bedagelige bilturer. Eget transportmiddel er absolutt å anbefale, siden bussrutene er få og mange av de mest interessante stedene ligger langt fra allfarvei. Men bare det å kjøre gjennom det ofte idylliske kulturlandskapet på små sideveier, og stoppe der en måtte ønske, er en opplevelse. Spesielt vakker er landsbygda sørvest for Hobart og ved Wynyard i nord, med bølgende beitemarker, skogholt og bekkedrag. Drar en om høsten, i april-mai, vil dessuten de mange europeiske trærne lyse opp i landskapet med sine sitrongule blader. Det sies ofte at Tasmania er et New Zealand i miniatyr, men det er også et lite stykke England på den andre siden av kloden.

Selv om Tasmania er en øy preget av bygder og landsbyer, skog og villmark, finnes det også muligheter for den som ønsker å innånde litt mer urban luft i noen dager. Hobart, hovedstaden på øya, er en sjarmerende by ved munningen av elva Derwent. Med om lag 130 000 innbyggere er den også den største. Byen er en av de best bevarte i hele Australia, og har mer enn 90 verneverdige historiske bygninger. Den frister dessuten med en rekke festivaler og arrangementer, og er generelt et livfullt sted med mange puber og restauranter. Verdt å få med seg er Cadbury Chocolate Factory og Cascade Brewery. Får en seg et rom i et av gjestehusene på Battery Point, er en midt i smørøyet.

Å komme seg til Tasmania er uhyre enkelt, ikke minst dersom en allerede befinner seg et annet sted i Australia. Reiser en først så langt, bør en vel prøve å få med seg mest mulig, så hvorfor ikke stoppe noen dager i Sydney eller Melbourne på veien? Qantas, det nasjonale flyselskapet med den røde kenguruen på haleroret, holder høy standard og flyr direkte til Hobart fra flere andre byer. Turen fra Sydney til Hobart tar om lag tre timer. Dersom en alt er i Melbourne og foretrekker å reise sjøveien, er bilferja Spirit of Tasmania en mulighet. Den seiler fra metropolen om kvelden, og ankommer byen Devonport nord på ”Tassie” tidlig neste morgen.

Dersom en har mulighet til det, bør en vurdere å dra til Tasmania på høsten eller våren, utenom turistsesongen. Det vil gjøre det lettere å finne overnatting, og minsker faren for køtilstander på turstiene. Dessuten er landskapet på sitt vakreste når sola står lavt på himmelen og morgentåka driver ullen over elver og vann.