I 2002 tilbrakte jeg fire uker på New Zealand, tre av disse på Sørøya. Ørretfiske var opprinnelig ikke med i planen, men fristelsen ble etter hvert for stor...

Av Edmund Schilvold (desember 2002)

Himmelen henger grå og regntung over byen da jeg vandrer gjennom travle gater på jakt etter et sted å se på fiskeutstyr. I handa har jeg et kart over sentrum av Christchurch, i ryggsekken en fyldig Lonely Planet for New Zealand. Om lag to uker er gått siden jeg landet på flyplassen utenfor Auckland, den største byen i dette øylandet. Jeg har opplevd de grønne engene og beitemarkene som preger Nordøya, gått fottur gjennom snødekte, vulkanske fjell og reist med ferje over det forblåste stredet mellom hovedstaden Wellington og havnebyen Picton på Sørøya. Nå befinner jeg meg i fylket Canterbury, i det mange hevder er den mest engelskpregede byen på den sørlige halvkule. Øst for fjellkjeden som deler Sørøya i to, omgitt av vide, paddeflate jordbruksbygder ligger den, Christchurch, det viktigste befolkningssenteret i denne delen av Aotearoa, navnet maoriene bruker om sitt hjemland. Her kan en ta fredfulle turer med elvebåter gjennom de botaniske hagene, nyte en stor engelsk frokost på spisestedet Oxford on Avon, eller ta en tur opp i tårnet på den historiske katedralen.

Denne morgenen har jeg imidlertid helt andre ting i tankene. Det er bare å innrømme det. Flere måneder er gått siden sist jeg var ute med stang og snelle, og jeg lider av alle symptomer på langvarig abstinens. Konsentrasjonsproblemer, tankeflukt, svette håndflater, hjertebank ved synet av alt som minner om fiske. Opprinnelig var slike aktiviteter ikke med i planene for turen. Denne reisen skulle brukes til å se mest mulig av landet, til å gå lange fotturer, nyte friheten på tomme landeveier, gjøre seg kjent med kulturen. Men nå var det snart tid for å sette seg på toget over til den ville og avsidesliggende vestkysten, en region med store, urørte skoger og klare, frittflytende elver. Jeg kjente meg selv godt nok til å vite at det ville være dumskap å oppsøke et slikt område uten å ha litt fiskeutstyr klart til aksjon i bagasjen. Sannsynligvis ville det være langt mellom utstyrsbutikkene på det tynt befolkende vestlandet, så Christchurch var kanskje siste mulighet til å gjøre et godt kjøp. Heldigvis hadde noen tipset meg om ei sjappe kalt ”Mikes Fishing”, og med litt hell var jeg nå bare få minutter unna.

Vel inne i butikken kjenner jeg meg straks hjemme. Sneller og stenger av velkjente merker pryder hyller og stativ, og veggene er dekorert med et stort utvalg av sluker. Eieren er vennlig og velinformert, og etter en liten fiskeprat velger jeg ut passende utstyr. Et smykke av en lett haspelsnelle, en Shimano Stradic 2000, havner på disken, likeså en spenstig liten seksfots Daiwa Heartland. Stanga kan deles i fire, og passer perfekt til å ha liggende parat i ryggsekken. Snella mates med sene, og en liten boks fylles med ørretsluker. Noen Tasmanian Devils, noen lekre spinnere og noen små skjesluker i kobber, sølv og svart. En fiskelisens for øya skrives ut og legges i pengebeltet. Totalsummen blir slett ikke avskrekkende, det bidrar den svake newzealandske dollaren til. Med nyanskaffelsene i skreppa begir jeg meg lettet tilbake til herberget, klar til avreise dagen etter.

Noen dager seinere er jeg på vei nedover vestkysten i en leiebil jeg plukket opp i byen Graymouth tidligere i uka. Naturen har så langt svart til forventningene, og alle spådommer om voldsomme regnskurer er gjort til skamme. Hver år faller det i snitt mer enn seks meter regn på denne siden av fjellene, men så langt har uværsskyene holdt seg på god avstand. Ifølge kalenderen er det først i desember, og sommeren har kommet for fullt. Dagene er lange, omtrent som Sør-Norge i august, og temperaturen ligger godt over tjue grader. I den stekende sola midt på dagen stiger temperaturen i bilen faretruende fort uten luftavkjølingen på full guffe, og jeg forflytter meg så langt mulig bare i de svale morgentimene. Landskapet bærer preg av god vanning ovenfra, og veksler mellom frodig kulturlandskap og temperert regnskog.

Mange forbinder regnskog med den tropiske utgaven, ikke så rart, siden den får mest oppmerksomhet i mediene. Men ekvator har ikke noe monopol på urgamle, fuktige skoger. Både i New Zealand og på Trøndelagskysten finner en skoger som klassifiseres som regnskog. Men mange av artene er naturligvis forskjellige. I skogene på New Zealands Westland er såkalt antarktisk bøk ikke uvanlig. Bladene likner på norsk dvergbjørk, men selve treet kan vokse seg både stort og kraftig. Denne arten finnes også andre steder på den sørlige halvkule, blant annet på Tasmania og sør i Chile. Det er en påminnelse om at disse landmassene en gang var knyttet sammen.

På den ene siden av veien bryter bølgene fra Tasmanhavet mot milelange, øde sandstrender, på den andre møter blikket åser og fjellsider. Av og til kommer hvite fjelltopper til syne i det fjerne, blant dem den nesten 4000 m høye Mount Cook. Ved sjøen blåser en forfriskende, kjølig bris, renset og saltet av vågene.  Sammenlikninger med vestre Irland farer gjennom tankene, likeså Norge. Men dette er New Zealand på sitt mest spesielle og opprinnelige, og mye av floraen og faunaen i dette området finnes ingen andre steder i verden. Her kan en ennå observere nasjonalfuglen, kiwien, mens den roter gjennom jordsmonnet på matjakt, her finnes flaggermus som kryper langs bakken og skog som aldri har sett øks eller sag.

Karamea er stedet jeg kommer fra nå. Et fantastisk sted i mine øyne, velsignet fritt for alt som minner om organisert turisme. Ingen glorete, smultluktende McDonalds, ingen plast-kiwier eller jetboating.

Denne avsidesliggende bygda er ikke langt fra å være endestasjonen for veien nordover langs kysten fra Westport, den ene av Westlands to byer. Den andre er Graymouth. Stopp ikke i dem med mindre du vil prøve litt av det lokale ølet, det kraftige, kølsvarte brygget du neppe vil finne noe annet sted. Grunn nok til å parkere bilen for noen timer. Liker du Guinness, vil du elske Monteiths. Men utenfor pubene er det lite å rope hurra for. Dette er røffe, grå steder som lukter gammel svette, industri og gruvearbeidere lang vei. Fyll heller opp tanken og dra videre.

Første del av ruta til en av Sørøyas mest isolerte områder er preget av kulturlandskap og beitemarker. Men etter hvert som sivilisasjonen blir mer et minne enn en realitet, overtar skogen. Ikke en hvilken som helst skog, men jungelliknende vegger av stammer, blader, lav og mose. Der utsikten er god ser en mektige trekroner reise seg over teppene av grønt, konger over sine undersåtter som tegner mørke, krokete silhuetter mot himmelen.

Høye, skogdekte åser ligger som naturlige barrierer mellom Karamea og omverdenen. Veien over dem gjør servostyring til noe nær en livsnødvendighet. Bratte bakker med svinger som gjør nesten full sirkel og så går over i nye, krappe kurver, setter bilen på prøve.

Vel framme ved bygda åpner landskapet seg opp, og avslører velstelte hager og frodige enger. I det fjerne bryter bølgene mot kysten, og fuktigheten fra havet ligger som en dis over strendene. Et paradis, en uoppdaget idyll av naturlig skjønnhet og menneskelig tilbakeholdenhet. I hjernen står superlativene i kø, men selv de mest velvalgte ord kan ikke helt beskrive slike steder.

Skaperen tenkte på sportsfiskerne også her. Bare et par kilometer fra puben og dagligvarehandelen renner ei fin, klar ørretelv gjennom dalen. Hva mer kan vel et fiskerhjerte ønske seg? For et lite eventyr, prøv veien videre nordover til Oparara. Trolske urskoger, kalksteinsformasjoner og grotter er noe av det som frister den oppdagerlystne.

Etter avstikkeren til Karamea nærmer jeg meg nå det vesle stedet Haast, der den ene av to veier krysser fjellkjeden og forbinder vest med øst. Oppe i nordvest passerte jeg flere store, lovende elver, fjernt fra alt som minner som masseturisme, flatehogst og forurensning. Men jeg hadde maur i blodet, og tok meg lite tid til fisking. Nå har jeg imidlertid sett meg ut en fristende, blå linje på kartet, noen kilometer sør for Haast i retning av Jackson Bay. Eventyret er i ferd med å begynne for alvor.

Det er sein ettermiddag da jeg forlater asfalten og drar oppover en smal gårdsvei som ser ut til å følge elva innover i landet. For første gang på dagevis er himmelen grå og regntung. Statistikken tilsier at det snart må komme noen skikkelige skurer, men bortskjemt som jeg har blitt, irriterer jeg meg over at sola ikke er framme. Men jeg får snart andre ting å tenke på. Gjennom buskas og kratt får jeg glimt av det blanke, stilleflytende vannet. Men kantskog, gjerder og bratte skråninger gjør atkomst vanskelig. På utkikk etter et sted å stoppe bilen passerer jeg et par stille gårdstun, og ruller sakte videre over humper, huller og søledammer. Etter hvert kommer et jorde mellom meg og elva, og vannet forsvinner ut av syne. Det er på tide å finne et sted og stoppe. Med ett får jeg øye på ei grind og et par hjulspor som går over de grønne markene i retning av elva. Skal jeg ta sjansen på å kjøre inn? I et par sekunder kan jeg nesten se bonden komme løpende fra gården med hagle og løshund. Men ingen er i nærheten, alt er stille, og jeg må bare gjøre et forsøk.

Inn gjennom grinda bærer det. Gress og kvister rasper mot det farlig lave understellet på leiebilen. Er jeg i ferd med å gjøre noe dumt? Hva er det egentlig jeg driver med? Men snart kommer elva til syne. Stille og hemmelighetsfull, her og der avbrutt av små, skummende stryk renner den, bare meter fra kanten av jordet. På min side er vannet flankert av store, flate grusbanker, perfekte for kasting og landing av fisk, på den andre sida går skogen like ned til kanten av den mørke innersvingen.

Nesten på kne lister jeg meg som en geriljasoldat ned mot vannkanten, fullt klar over at ørreten kanskje står bare meter fra land. Elvebunnen er synlig langt utover gjennom det klare vannet, men her og der ligger greiner og vindfall som mørke skygger mot den lyse sanden. Uten de helt store forhåpningene spenner jeg stanga og sender en liten, kopperfarget skjesluk gjennom lufta. Med handa bremser jeg snøret og lar den lande med et forsiktig lite plopp foran buskene på den andre sida. Kastet gikk på skrå oppover elva, og etter hvert som jeg sveiver inn drar strømmen sluken sidelengs nedover vassdraget. Med jevne mellomrom tar jeg små pauser i innsveivinga, slik at sluken får vingle mot bunnen. I ørretens øyne vil den kanskje likne en liten byttefisk som har blitt tatt av strømmen.

Noen minutter passerer i spent stillhet. Jeg tar sjansen på å rette meg opp litt, og slapper litt mer av. I vest har sola funnet en sprekk i skylaget, og kaster noen siste stråler med gyllent lys over landskapet omkring. Plutselig blir jeg var en mørk og avlang skygge noen meter fra land. Kan det være det jeg håper? Med bankende hjerte lar jeg sluken lande et godt stykke unna, og styrer den i retning av skyggen. Sluken kommer inn nesten rett over, og jammen begynner ikke ”skyggen” å røre på seg. Langsomt glir den etter sluken. Men trass i sveivestopp er det lite opphisselse å spore. Da sluken kommer inn mot land gjør den helomvending og forsvinner utover. Ingen tvil, det var ørret på kiloen eller over, hvisker jeg til meg selv. Da jeg igjen speider utover elva blir jeg oppmerksom på flere liknende skygger ute i vannet. Det svake lyset gjør det vanskelig å avgjøre om det er fisk eller ikke. Hva i alle dager er dette? Har jeg helt tilfeldigvis funnet en elv full av storørret?

En frustrerende time følger. Det er i ferd med å mørkne, og ørreten nekter å ta. Flere følger etter sluken noen meter, for så å forsvinne ut i strømmen igjen. Burde jeg hatt flueutstyr isteden? Men så skjer det. Plutselig strammer snøret seg opp. Midt ute i elva skjærer sena gjennom vannet, og det rister og drar i den andre enden. Den vesle stanga bøyer seg nesten i halvsirkel, og slurebremsen får prøve seg for første gang. Det var for godt til være sant. Plutselig blir snøret slapt. Sluken kommer til land med tomme kroker, som en hund med halen mellom beina. Det som ikke måtte hende, har hendt. Fortvilt stirrer jeg ut i mørket og river meg i håret. For en dag. Jeg forsøker å samle meg og konsentrere meg om et nytt forsøk, og flere kast følger. Men et par pinner under minstemålet er alt som biter på. Jeg blir tvunget til å tusle tomhendt tilbake. Men jeg skal returnere så snart det lysner av dag, det lover jeg både meg selv og elva.

Åtte timer seinere står jeg igjen ved elva. Morgenen kommer luskende, klam og grå, og lufta er full av små regndråper. Jeg trosser været og setter alt inn på å friste fisken til hogg. Den er der ute, det vet jeg nå.

En halvtimes tid har gått da snøret plutselig spennes. Den fantastiske følelsen av fast fisk brer seg som ild gjennom kroppen. Denne gangen sitter krokene bedre. Flere ganger velter fisken seg i overflaten så vannspruten står. Men lite hjelper det. Kampen blir kort og voldsom. Etter tre-fire minutter trekker jeg en glinsende, bronsefarget kilosørret inn på tørt land. Min første nyzealandske ørret kan skrives inn i dagboka.

På kvelden samme dag har jeg forflyttet meg mer enn 250 km sørvestover, opp i fjellene, til bredden av den digre, fjordliknende innsjøen Wakatipu. Ved innsjøens sørlige arm ligger Queenstown, en gang en stille og fredelig bygd. Nå har turismen forvandlet stedet til en liten by, full av suvenirsjapper, hoteller og minibanker. Queenstown er kanskje selve hovedstaden for ”adrenalinturismen” på Sørøya, og gatene er fulle av tilbud fra ulike operatører. Bungyjumping, jetboating, white-water rafting, scenic flights, her kan en fort brenne av tusenvis av dollar på forskjellige aktiviteter. For en stillfarende viking, vant med enkelt og kostnadsfritt friluftsliv, kan imidlertid Queenstown fort fortone seg mer som et mareritt enn et paradis, et eksempel på hva som kan skje når et samfunn legger seg flatt for kommersiell utvikling.

Men veien nordover langs innsjøen ligger åpen og innbydende, og snart er trafikkorkene i Queenstown bare et minne. Kroppen lengter sårt etter litt fysisk aktivitet etter alle timene bak rattet, og jeg stopper for å strekke litt på beina. På begge sider av innsjøen reiser fjellene seg majestetiske fra vannet. Høyest er rekken av topper i vest. Der har sommeren ennå ikke klart å smelte snøen, og flere hvitflekkede tinder strekker seg mot himmelen som nå er invadert av blåfiolette, regntunge uværsskyer. Men i det fjerne slipper enkelte sprekker i skydekket sola igjennom, og stråler av skarpt lys, framhevet av den mørke bakgrunnen, får partier av vannet til å glitre. For den poetiske ser innsjøen ut til å forsvinne inn i evigheten mellom fjellene, et uskarpt, uvirkelig alveland av indigo og sølv. Et sted der inne mellom blånene sier kartet at Glenorchy ligger. Der slet kanskje hjemlengselen litt mindre i hjertene til de skotske immigrantene, omgitt som de var av highlands og innsjøer.

Glenorchy viser seg å være så langt fra Queenstown en kan komme. Et fredelig, stille sted med beskjedne hus og små hager, en liten dagligvarehandel og en kafé. I ei av hyttene på den lokale campingplassen treffer jeg Jonas, også en skandinav i viking. Vi setter oss på det lokale spisestedet og nyter kaffe og kaker. På en blanding av norsk, svensk og engelsk utveksler vi historier. Han har kommet helt fra Öland, jeg fra Østfold. Seinere på kvelden, i skumringen, fortsetter praten borte på brygga ved elveoset, der båten fra Queenstown pleier å legge til. Sola har forlatt oss, men oppe på fjelltoppene gløder landskapet i nyanser av gull og rødt. Vi har funnet et lite Shangri-la her mellom de nyzealandske fjellene, en trygg og stressfri verden, tilfreds med seg selv, og løftet om morgendagen gjør oss spente og oppglødde.

Ved soloppgang har innsjøen tegnet et knivskarpt speilbilde av fjellene på sin stille overflate. Bare retningen toppene peker i skiller gjenskinn fra virkelighet. Strimer av skodde ligger som bomull langs breddene, og flyttes i sakte film nordover av et umerkelig drag i lufta. Der elva fra dalen lenger inne møter innsjøen, er vannet uklart og melkeaktig, fullt av partikler. Men forsiktige vak ute i den svake strømmen gir grunn til håp. Likevel blir det ikke noe fiske i innoset denne morgenen. Jeg er tent på å utforske mer av dalen denne fine morgenen, og Jonas skal være med.

Hele dagen steiker sola fra skyfri himmel, og det er nesten en lettelse da skyggene blir lange og lufta svalere. Jonas og jeg har funnet veien til Greenstone Station, et gammelt bruk på vestsida av innsjøen, omgitt av beitemarker og storvokst skog. Her begynner en fotrute over fjellene som maoriene i gammel tid skal ha fulgt da de hentet ”grønnstein” eller jade. Metall fantes ikke på øyene, men jade var sterkt og holdbart, og ble brukt til både smykker, verktøy og våpen. Noen steder på vestkysten holdes ennå disse tradisjonene i live.

Men helt andre ting opptar oss akkurat da, som synet av fjellene i øst og det vakre lyset fra den synkende sola. I løpet av dagen har jeg fått kontakt med flere befinnede innbyggere lengre oppe i dalen, sølvblanke som sjøørret, men ikke spesielt store. Nå rusler jeg bortover den gruskledde bredden med stanga klar til aksjon på nytt. Vannet i innsjøen er ennå ikke kommet helt til ro, og bølgene vasker rytmisk innover land. Over meg har jeg store og mektige trekroner, og ute i vannet ligger flere steder falne greiner og truer sluken med en ublid skjebne.

Brått sitter den der. Fast fisk! Etter flere irriterende bunnapp kjenner jeg endelig ristingen i den andre enden. Fisken kaster på seg og plasker i overflaten, og med 0,20mm snøre må jeg være forsiktig. Men ikke langt unna stikker kvist og kvas opp av vannet, og jeg presser fisken hardt i håp om å unngå at den kjører seg fast. Med et rop tilkaller jeg Jonas, og han kommer akkurat tidsnok til å hjelpe meg å få ørreten inn på tørt land. Et vakkert syn er det, og jeg anslår vekta til noe over en kilo. Igjen har New Zealand gitt et hint om hvilke opplevelser som venter den med fiskeutstyret parat.