Kraftig utstyr i nevene og fast grunn under føttene. Da er 62 år gamle Bengt Eliassen i sitt ess, enten han fisker på Jeløya, i Saltstraumen eller i Alaska.

Av Edmund Schilvold (januar 2005)

– Fiske lærte jeg av faren min, lenge før jeg begynte på skolen. Jeg er født og oppvokst på Jeløya, og vi hadde en liten jolle som vi var mye ute på fjorden med. Men nå kunne jeg ikke tenke meg å fiske fra båt. Jeg synes det så koselig å kaste fra land, brummer han godmodig, denne store, høyreiste karen som har sett mer fiskesene enn de fleste.

– Jeg sverger til litt tung stang og Ambassadør-snelle. I alt har jeg sju Ambassadører som jeg veksler på å bruke. 6500 C3, det er den beste. Ikke noe unødvendig dilldall. Jeg har med meg tre sånne hver gang jeg er ute. To ligger i reserve i bagen. En kan være uheldig og få backlash, og slikt er lite hyggelig å sitte og plundre med på fiskeplassen. Da er det bedre å bytte, påpeker han.

– Stenger har jeg fire av, alle i Nordic-serien til Dam, med maksvekter på 60, 80, 100 og 120 gram, og jeg har alltid med to av dem. Jeg går mye der det er ulendt terreng, og det er fort gjort å ødelegge en stang. Har du bare én med da, er fisketuren over, og det kan jo være litt ergerlig, fortsetter Eliassen, som innrømmer at han har en forkjærlighet for det litt solide og kraftige.

– Jeg bruker aldri sluker på under 40 gram, og som regel er de på 60. Jeg ser jo at alle andre hiver med mindre, men jeg trives ikke med noe lettere, og så tror jeg litt på det at du har større sjanse for å få storfisk hvis du bruker litt stort utstyr, smiler han. Men det stopper ikke der.

– Alle slukene jeg kjøper, bytter jeg dregger på. Han i den lokale utstyrsbutikken er så gæærn på meg, gliser Eliassen.

– ”Det er ikke nødvendig. Du får like mye fisk med dem som er på,” påstår han. ”Ja vel, men jeg skal ha større,” svarer jeg da. Jeg synes jeg mister mer fisk hvis jeg lar standarddreggene sitte på. Når det gjelder sene, gjør jeg det enkelt. 0,45 på vinteren, for da kan det jo slenge en og annen stortorsk, og 0, 35 på sommeren.

– Torsk er et av de fiskeslagene jeg liker best. Jeg går så tidlig at det er mørkt, og bruker hodelykt på vei gjennom skogen. Når jeg kommer fram er det ennå tussmørkt, og da tar jeg opp et par vanlige 60-grams sildesluker. Men på begge har jeg på forhånd satt en fluorescerende gummimark på kroken, og med lyset fra lykta lader jeg marken opp til den blir selvlysende. Så tar jeg tre – fire kast med den ene sluken mens den andre får ligge ved lykta, og så bytter jeg om. Nå vet jeg jo aldri om jeg hadde fått like mye uten. Men jeg tror det fungerer. Ofte får jeg fisk alt på første kastet. Torsken ser vel noe lysende i vannet, og henger seg på.

– Jeg pleier også å male slukene i gult og rødt. Jeg leste engang om noen som skulle undersøke synet til torsken, og i den forbindelse fanget de en del krabber. Noen malte de røde, andre malte de gule, og resten lot de være som de var. Tror du ikke torsken tok alle de gule først, så de røde, og til slutt de vanlige?

– Jeg er også hellig overbevist om at det er en fordel å hive litt langt ut, særlig hvis det er den store torsken du er på jakt etter. Du kan sikkert få vel så mye fisk på kortere kast, og jeg har da sett fin fisk helt inne ved land. Men den virkelig store fisken, den tar nesten alltid når sluken søkker langt ute. Sånn er det i alle fall med meg. Jeg får sjelden stor torsk på et kort kast. Men nå liker jeg jo også å kaste. For meg blir det ikke det samme å sitte med en dupp og vente på napp. Jeg liker å jobbe litt med utstyret, smiler han.

Eliassen har også funnet fram til en særegen måte å ta inn sluken på, og den bruker han til nesten alt sjøfiske. Han gjør kraftige, sidelengse rykk med stanga, og tar inn litt og litt snøre mellom disse ”røskene”.

– Noen lurer fælt på hvorfor jeg ikke bare sveiver inn. Men den teknikken gir mer fisk, det er helt sikkert, det, og nå er det blitt en vane som jeg nesten ikke klarer å legge av meg, ler han.

I midten av mai tar han gjerne den første makrellen, og når stimene kommer for alvor, setter han på en hekle med hjemmelagde opphengerfluer, helst i oransje. Enkelte ganger har han fått seks makreller på ett kast. Sei blir det også en del av, men den større tar han helst nordpå.

– Vi har plukket ut en weekend med fullmåne i mai. Da skal vi tilbake til Saltstraumen. Det er seiplassen min. Der oppe må du helst fiske med 75 gram eller mer, ellers kommer du ikke ned, og når det er mørkt, fisker vi med sluker malt med svart bengalakk. Det har vi lært av de lokale. Det er mange kjekke mennesker der oppe, og veldig god stemning, understreker Eliassen, som også ser fram til juli. Da er det tid for kveite og kongelaks i Alaska. Eliassen har forøvrig en egen hjemmeside. Se www.eliassen.cc …