Bygningene skriker etter vedlikehold, og skogen er i ferd med å bli oversvømmet av edelgran ute av kontroll. Alby er ikke akkurat inne i noen storhetstid idet Galleri F 15 kan markere at det er 40 år siden institusjonen ble grunnlagt, og 39 siden den ble flyttet til Alby. Men direktør Tor Gitlesen er optimistisk. Han er F 15s ukuelige mann i svart, med en spennende og for noen kanskje overraskende fortid.

Av Edmund Schilvold (mai 2005)

Tor Gitlesen er nemlig også mannen som dro til sjøs som 17-åring, som brukte så mye tid på Sosialsistisk Folkeparti at han ble sparket ut av lærerskolen, og som gjorde 14 måneder i pålagt siviltjeneste til en uhyre givende erfaring. For å nevne noe. Han er dessuten en person som forsvarer galleriets kontroversielle profil, likeså det mye debatterte «Punkt Ø», og som ikke lar seg demotivere av de merkbart fallende besøkstallene.

Året var 1950, stedet Stavanger. Gitlesen ble født inn i en sjømannsfamilie, på en tid da Norge fortsatt kunne kalle seg en sjøfartsnasjon. Så da andre unge begynte på gymnaset, dro Gitlesen ut på verdenshavene.

– Den gang hadde Norge rundt 40 000 sjøfolk. Det er synd at den tiden er over. Å dra til sjøs var en flott anledning til å gjøre noe annet. Jeg fikk sett store deler av Europa for første gang, og kom helt til Afrika, smiler Gitlesen.

Fikk sønnen på land

Kanskje hadde han blitt værende på sjøen, hadde det ikke vært for at faren, som ante at det var nedgangstider i emning, forklarte at han måtte finne seg noe annet å gjøre i livet. Dermed gikk han i land i England og tok noen fag på videregående nivå der. Ett av dem handlet om kunst.

– Det viktigste med det var at jeg skjønte at jeg ikke selv var eslet til å bli noen kunstner. Men det var ikke slik at jeg følte noen sorg over det, sier Gitlesen, og forteller at han hadde følt en sterk interesse for kunst helt fra barnsben av. Den har, som vi skjønner, ikke blitt noe mindre med årene. Hvor den kom ifra, vet han ikke. Men han husker han syntes det var spennende å se at folk kunne male det de mente.

Hjemme i Norge jobbet han et år som sjåfør, en periode som fikk han til å innse at arbeidslivet kunne være svært lite romantisk. Han kom til at han måtte få seg litt mer utdanning, og begynte på en fireåring lærerskole i Trondheim. Det kunne ha gått knirkefritt, men så ble han hektet på politikk.

– Dette var i 1970, etterdønningene fra 1968 hadde begynt å prege det politiske livet også i Norge. Jeg meldte meg inn i SF, og brukte etter hvert nesten all tid på oppgaver der, og i 1974 var jeg med på samlingskongressen. Men jeg fikk jo nesten ikke studert noe, så etter to år ble jeg nærmest kastet ut av lærerskolen. Jeg måtte avslutte i Hedmark isteden, smiler Gitlesen.

Videre ble det et års jobbing med markedsføring og kampanjer i Pax forlag, før han med Folkereisning mot krig i ryggen nektet militærtjeneste og havnet som sivilarbeider i Institutt for fredsforskning. Det passet han utmerket.

– Tiden på instituttet føltes ikke som noe offer i det hele tatt. Det var tvert imot noen fantastisk lærerike måneder som jeg hadde stor glede av, påpeker Gitlesen.

Etter det som bare ble en snartur innom universitetet, fikk han i 1981 tilbud om en sekretærjobb på instituttet hvor han hadde gjort siviltjeneste. Han slo til med en gang.

– For en med politisk interesse var det midt i blinken. Instituttet var helt i fronten i forhold til det som foregikk ute i Europa, forteller han.

Ville ha utfordringer

Sju år senere kom det neste store hoppet. Han forlot instituttet og ble sjef for grafikklubben Aktuell Kunst. En av forgjengerne hans het Tore Flesjø, som da var blitt direktør for F 15. I 1994 fulgte Gitlesen etter. Plutselig var han blitt sjef for en av Skandinavias mest betydningsfulle kunstinstitusjoner.

– Jeg visste at det ville bli mange utfordringer. Men jeg hadde lyst til å se hva jeg kunne gjøre, sier Gitlesen. Siden har han blitt værende i direktørstolen på Alby, dog med leilighet og boadresse i Oslo. Nå er han den som har vært lengst i sjefsrollen siden Lars Brandstrup. Hva tenker han om Brandstrup-epoken?

– Jeg har all respekt for Brandstrup. De gjorde en pionerinnsats som ikke kan overvurderes. De gikk inn i allianser med unge, radikale kunstnere, og, ikke minst, de lyttet og lærte, sier Gitlesen. Han vil ikke være med på at galleriet noen ganger har gått for langt i sin søken etter det nye og avantgardistiske.

– Kunsten har alltid brøytet nytt land. Den prøver hele tiden å vinne ny innsikt. Det er en Guds lykke for denne institusjonen at den har holdt fast ved de tankene som gjorde den kjent, og at den ikke har forfalt til en «gi folk det de vil ha»-holdning, mener Gitlesen.

Men hva med det ytre forfallet? Gitlesen innrømmer at det ikke står så bra til, men ber om forståelse for at galleriet ikke har kunnet bruke sine driftsmidler på vedlikehold. Han viser også til leieavtalen, der det står at kommunen som eier har ansvaret både for det ytre vedlikeholdet og for store indre vedlikeholdsoppgaver. Nå har imidlertid politikerne lovet bot og bedring.

– Ingen har sett med større sorg på forfallet enn oss. Men nå er vi blitt lovet seks og en halv millioner kroner over en fireårsperiode. Det er en god begynnelse, og de første pengene har allerede begynt å komme. Vi har fått ny singel på hele området, og senere i år vil noe av fasaden på hovedbygningen bli reparert, opplyser Gitlesen.

Han mener videre at dette løftet på vedlikeholdsfronten er spesielt gledelig fordi det faller sammen med etableringen av Punkt Ø.

– Vi føler at vedtaket om oppussing viser at vi har kommunens støtte i forhold til dette nye prosjektet. Vi blir et fylkesgalleri, og en mye større institusjon enn hittil. Med Punkt Ø får vi to store arenaer, Alby og bryggerihallen, sier Gitlesen, som ser for seg en slags oppgavefordeling mellom de to stedene. Større installasjoner i byen, mer kunst for veggene på Alby.

– Men vi har også ambisjoner om vise mer kunst ute, legger han til. Det skal dessuten startes et omfattende utredningsprosjekt for å kartlegge ressurser og behov i andre kommuner.

Det fallende besøkstallet mener han i stor grad henger sammen med at F 15 må konkurrere med langt flere tilbud enn på Brandstrups tid. Men hva med inngangspengene, som var ikke-eksisterende så lange Brandstrup drev F 15?

– Vi har tenkt mye på det i det siste. De som følger med, tror jeg vil få en positiv overraskelse i nær framtid. Det er alt jeg kan si nå, avslutter Gitlesen.