Han var seks år da han fikk sin første store musikalske opplevelse. Da var han på konsert og hørte Beethovens femte symfoni. I dag ser han også en åndelig dimensjon ved dette første møtet med et tidløst kunstverk. For Trond Schau er det nære bånd mellom musikk og religion. I bahá’ítroen har han funnet en livsoppfatning som han kjenner seg igjen i.

Av Edmund Schilvold (februar 2006)

Trond Schau er ikke akkurat noe ukjent navn innen byens kulturliv. Siden 1997 har han traktert tangentene på mangt et klaver her i distriktet med fortryllende innlevelse. Han er en av Moss’ fremste musikere, og er stadig på vei til nye konserter. Når han ikke er hjemme i Folke Bernadottes gate på Jeløy for å ta seg av datteren Sandrine (9) eller sønnen Otto Jørgen (5). Han har også hatt lykken med seg i kjærligheten. Han og Maiken, hans fløytespillende hustru, danner et sjarmerende par som mange har lagt merke til. Men kunstens vei kan som kjent også være tornefull, og hodepinene har vært tallrike. Ikke minst dem av økonomisk art. De færreste velger musikkens vei for bankkontoens skyld. Men Trond har noe som driver han. Noe som får han til å fortsette som musiker selv når det krever atskillige kopper kaffe å overholde programmene.

Han kom til verden i Fetsund i mai 1970, og i sine første barneår kunne han ofte ligge våken på kveldene og lytte til toner fra pianoet. Han forsto tidlig at musikk var viktig for moren, og da han og søsknene vokste til, betraktet hun det som en selvfølge at også de skulle lære seg å spille. I førstningen skjønte han ikke helt vitsen. Han lærte seg alt som kunne brukes av unnskyldninger for å snike seg unna pianotimene. Men han følte likevel en dragning mot musikken som etter hvert fikk han til å ta timer likevel. Allerede som seksåring hadde han fått sin første store opplevelse av kraften som kan befinne seg i et musikkstykke.

– Jeg husker at jeg ble tatt med på konsert, og da de spilte Beethovens femte symfoni var det noe som virket så sterkt på meg at jeg skjelvet i hele kroppen. Det var et uhyre sterkt møte med musikken. Nå tenker jeg på det som en åndelig opplevelse, sier Trond. Mange år senere, da han var 26, fikk han en bekreftelse på tanker han lenge hadde hatt i seg, men ikke funnet tilstrekkelig gjenklang for i kristendommen. Da hadde han og Maiken allerede funnet hverandre i København og inntatt to ledige musikerjobber i Høyanger på Vestlandet, og gikk til jevnlig behandling for yrkets typiske belastningsskader hos en terapeut i Bergen.

– Jeg merket at det var noe spesielt med denne terapeuten, men jeg kunne ikke helt sette fingeren på det. Jeg fikk forståelsen av at han var religiøs, men han var ikke kristen. Til slutt måtte jeg spørre han, og fikk til svar at han var bahá’í. Da jeg kom hjem, slo jeg opp ordet i et leksikon og fant en helt forferdelig definisjon, ler Trond. Forklaringen i oppslagsverket passet overhodet ikke sammen med det sympatiske inntrykket han hadde fått av terapeuten. Da Trond tok dette opp med ham, fikk han høre at det var mange feil og misoppfatninger ute og gikk om bahá’í som religion. Trond følte seg ansporet til å utforske troen nærmere, og jo mer han leste av skriftene, dess mer av den syntes han passet med det han lenge hadde vært på leting etter, men ikke helt funnet. Musikken og forholdet til Maiken var to basiselementer i hans liv. Bahá’ítroen ble en tredje. I 1996 meldte både han og Maiken seg ut av Statskirken og inn i bahá’ísamfunnet. Men hva var det egentlig de følte var så riktig ved denne i Norge nesten fremmede religionen? Trond trekker fram tre avgjørende punkter.

– Grunnleggeren av troen, den persiske ministersønnen Bahá’u’lláh, sier at alle verdens religioner er som kapitler i én og samme bok, og at de alle utgår fra én og samme kilde. Buddha, Jesus, Muhammed, de var alle talsmenn for den samme guddommelighet. Bahá’ítroen framhever viktigheten av full anerkjennelse av ethvert livssyn som ikke skader andre, av individuell frihet og fredelig sameksistens. Det var det ene. For det andre så jeg at bahá’ísamfunnene har en plan for å gjøre dette til en realitet, og jeg tenkte at ja, her kan jeg bidra med noe konstruktivt. Det tredje er at kunsten har en veldig sterk stilling. Bahá’u’lláh kaller musikk ”en stige for sjelen”, og da jeg leste dèt, følte jeg at noe falt på plass, at jeg endelig hadde funnet uttrykt i en skrift selve årsaken til at jeg valgte å bli musiker. Bahá’u’lláh skriver at kunst reflekterer det guddommelige, og at du som utøvende kunstner bør bruke all din energi på å gi kunstopplevelser for andre mennesker. Det kunne jo ikke passet bedre, smiler Trond.

Han framhever også at selve gudsbegrepet er annerledes enn i for eksempel kristendommen. Gud betraktes som en kraft som gjennomstrømmer alt og alle. Alle ting henger sammen. Verden kalles billedlig for ett land, og menneskeheten for dets innbyggere. Grenser, folkeslag og livssyn er ikke lenger barrierer. Å være bahá’í beskrives som ”å elske hele verden”.

Et budskap med revolusjonær kraft selv i dag. Men det var enda mer revolusjonerende da bahá’íbevegelsen først begynte å vinne tilhengere. Det var på 1840-tallet, i det som nå er Iran. I det islamske Persia så imidlertid makthaverne den nye troen som en mulig trussel mot kontrollen over befolkningen. De fredelige bahá’íene fikk en grusom skjebne. Titusener ble drept for fote. En av historiens fortiede forbrytelser, på linje med folkemordet på armenerne i Tyrkia. Bare et kraftig diplomatisk press, kombinert med familiens høye stilling, reddet Bahá’u’lláh fra skafottet.

Paradoksalt nok var det en islamsk domstol som i 1924 anerkjente bahá’ítroen som verdensreligion. Men i opprinnelseslandet lever bahá’íer fortsatt i livsfare. Hadde Trond vært bosatt i Iran, ville dette intervjuet etter all sannsynlighet ha medført fengsel uten dom, kanskje også snarlig henrettelse.

Som mossing brenner Trond for etablering av et bedre tilbud til musikkinteresserte barn og unge. Han peker på at det er avgjørende at unge musikerspirer får anledning til å bli sett av voksne med riktig kompetanse. Selv hadde han neppe jobbet med musikk i dag, hadde han ikke fått mulighet til å begynne på Barratt-Dues musikkinstitutt i Oslo som 14-åring.

– En vanlig musikkskole kan ikke tilby den utdanningen som er nødvendig for å gi personer det nivået de må ha for å kunne gå videre og gjøre musikk til et levebrød. Derfor håper jeg at vi kan få fram et tilbud til barn og unge her i Moss, sier Trond, som selv er har en deltidsstilling som lærer ved Kulturskolen. Han roser forøvrig rektor Lars Jegleim som en viktig støttespiller og en god administrator med mye menneskelig varme.

Trond har i det hele tatt funnet seg god til rette som musiker i Moss. Han viser til det gode miljøet med personer som Liv Frengstad og Ellen Marie Carlsen, den passelige avstanden til Oslo, og ikke minst en veldig giv i forhold til kultur som gjør Moss til en spennende kommune å bo i.

Idet vi er i ferd med å avslutte, er det like før Liv Frengstad skal komme innom. Sammen med kollegaene Daniel Danoki og Anne Sofie Halvorsen skal hun og Trond snart framføre den helt spesielle ”Kvartett til tidenes ende” av franskmannen Olivier Messiaen. Det skal skje i Jeløy kirke 11. mars, under Moss musikkfestuke.

– ”Kvartett til tidenes ende” varer i opp mot en time, og setter kan sette tilhøreren i en nesten tranceliknende konsentrasjon. Messiaen er katolikkenes svar på Bach, og kanskje den musikeren som har klart å gjøre det kristne budskapet mest universelt. Det er en enestående komposisjon, og absolutt et møte med det mystiske, sier Trond. Musikeren og bahá’íen. Det er en dyp og tankevekkende samtale som gjærer i minnet da vi igjen pløyer nedover mot byen.