Fredag den 11. februar, da det lysnet av dag i øst, falt et stort tre i skogen. Kunstneren, naturverneren og friluftsmannen Edmund Ree (1918– 2005) sovnet stille inn i sitt hjem på Jeløy. Han ville ha fylt 85 den 20. april i år.

Av Edmund Schilvold (februar 2005)

Hans bortgang var så verdig og skånsom som den kunne ha vært. Etter en lengre periode med sykdom hadde legen funnet fram til en behandling som i Rees tilfelle hadde en enestående god virkning. I ukene før han døde var han i bedre form enn på lenge, til stor glede for familie og venner. Han gikk igjennom sine arbeider og sine samlinger, han fortalte om sitt liv, berettet historier, spøkte og hadde det hyggelig. Senest kvelden før var han i full vigør. Så, på denne fredagen som skulle brenne seg inn i sinnet, en dag med sol inn av vinduene og blå himmel ute, var han ikke så tidlig oppe som han pleide. Da hans kone Edith kom og skulle vekke han, var han reist.

Vi som rakk å oppleve han i denne siste tiden før han døde, er fylt av sorg over at vi ikke fikk mer tid sammen, nå som han var frisknet til så godt. Det er sårt å tenke på at våren snart vil komme, og vanskelig å innse at han ikke lenger er blant oss. Samtidig er vi fylt av takknemmelighet for tiden vi tross alt fikk sammen. Stilt overfor den ubarmhjertige vissheten om at hver dag kunne være den siste, ble hver time og hvert ord til noe dyrebart og viktig. Vi takker også for at han selv fikk det privilegium å sovne inn omgitt av det kjente og kjære, med familie i umiddelbar nærhet.

Det heter at en skal legge liv til årene, og ikke bare år til livet. Rees liv var både langt og omfangsrikt. Han tilbrakte sine første leveår på Jeløy, men alt som fireåring tok foreldrene, Ørnulf og Ebba, han med til Italia. Han så Roald Amundsens luftskip stige opp over Roma og fly mot nord, han så pavens gullvogn i gatene, og da de kom hjem, fikk han anledning til å bli kjent med sine besteforeldre i Son, Nils og Margrethe Kjær. Som seksåring begynte han på skolen, og alt som tiåring begynte han å tegne illustrasjoner til farens arbeider. Johan Falkberget, en god venn av faren, skal ha sagt at Ree var usedvanlig tidlig ute som kunstner.

Mange gode år på Jeløy fulgte. Så, i 1938, begynte han på Statens håndverks- og kunstindustriskole, og i krigsårene var han en av studentene på Det illegale kunstakademi. Akademitiden var vanskelig og farefull, men også en han alltid så tilbake på med glede og entusiasme. Axel Revold, Henrik Sørensen, Jean Heiberg og Per Krogh var personer han husket og så opp til.

I sin ungdom foretok han også mange reiser. Han besøkte Vågå og Vefsn, Skagen og Granada, og sin kone møtte han på Senja. De bosatte seg først ved Osensjøen, men ved farens altfor tidlige bortgang valgte de å flytte til Jeløy. Ved siden av barndomshjemmet bygde de et nytt hus av tømmer fra Østerdalen og bord fra Albyskogen. Slik var det at Ree ble brakt tilbake til Jeløy og stedene som skulle få slik betydning for han i årene som fulgte.

Men det var slett ikke slik at han grodde fast i Moss. Han fortsatte å reise, både innenlands og utenlands, på egen hånd, og med venner og familie. Etter hvert ble turer til Almunecar i Spania en nesten årlig foreteelse, likeså et opphold i Østerdalen. Ree var svak for våren, og han brukte å si at han opplevde den tre ganger, først i Syden, så i skogene på Jeløy, og til sist på fjellet.

Ree var et menneske med mange sider. Han elsket kunsten og naturen, han interesserte seg for historie og arkeologi. Han likte å mosjonere, og markerte seg som en glimrende skiløper. Han lot seg fascinere av folk og folklore, og kunne fortelle historier som ingen annen. Ree var en mann med ordet i sin makt, og han unnlot ikke å heve stemmen når han mente at det var nødvendig.

Mange vil huske han for hans kamp for å redde Jeløy fra utbygging. Han ble i stor grad politiker for å redde sitt kjære Jeløy. Mer enn noen annen var han en pådriver for vern, ikke bare av Søndre Jeløy, men også av områdene nordover. Det var ikke lett å sette han fast i en debatt. Han kjente hver gård og hvert drag i landskapet til fingerspissene. Hver sving og hvert tre hadde en betydning, noe å fortelle.

Det er ingen grunn til å feie under teppet at hans motstand mot utbygging ikke bare skaffet han venner, men også fiender. Men som han selv sa: Det måtte han tåle. Han måtte stå fram og kjempe for det han trodde på. Hans samvittighet krevde det. Uansett hva en måtte mene om Ree som politiker, fortjener han respekt for det han sto for, for sitt brennende engasjement og sine store kunnskaper. Det er neppe noen overdrivelse å si at ingen visste mer om Jeløy som en helhet enn Ree. Han tilhørte også en generasjon som vokste opp da Jeløy var på høyden av sin skjønnhet. Hvem kunne unngå å bli glad i et slikt sted? Ree talte kapitalinteressene midt imot, og mye takket være han vil Jeløy også i framtiden kunne være et rekreasjonens paradis for tusener av mennesker, både fra Moss og andre steder. Vi trenger drømmere som han, mennesker som våger å skille seg ut og si ifra. For det er så altfor mange som sover.

Som kunstner var han blant de mest iherdige. Malersakene var fast inventar i sekken når han dro ut på sine ekskursjoner, og listen over separatutstillinger er imponerende. På denne er nær sagt alle deler av landet representert.

Ree fortjener også anerkjennelse for det unike arbeidet han gjorde for å kartlegge Jeløys historie. Han lette seg fram til steinalderboplasser og hulveier, han samlet gjenstander fra steinalder og jernalder som ingen før han. Da han til slutt ble bedt om å sende det meste av sine samlinger til Historisk Museum i Oslo, besto de i alt av flere hundre objekter, fra steinøkser og flintskraper til gull fra vikingtiden.

Det var da også bare på sin plass at han fikk Moss bys kulturpris i 1985 og 1986. Likevel er det nok ikke til å komme bort fra at enkelte helst hadde sett hans veldige innsats forsvinne i historiens tåke. Ree var en kontroversiell person. Hans funn bidro til å sette bom for mang en gullkantet plan, og ikke alle var villige til å innrømme han den ære han fortjente.

Med Rees bortgang har Jeløy mistet sin mangeårige beskytter. Mange har mistet en venn og en samtalepartner. Vi ønsker han fred på veien videre, men lengter etter hans milde, egenartede og sjarmerende nærvær. Ree var alltid der, på stiene og i gatene, i skogen og ved strendene. En gammel sølvfuru som skuet utover sitt rike. En ridder med lansen hevet. Slik var han til det siste. Nå er han ugjenkallelig borte, men likevel til stede i alt han etterlot, i landskapet og lyset som han elsket så sterkt, i dem han inspirerte. Moss og Jeløy er fattigere uten han.

En mer omfattende biografi om Edmund Ree er tilgjengelig som et av kapitlene i min nye bok For alltid Jeløy. En hyllest til Oslofjordens perle.