Han har brukt mange timer av fritiden på sitt nærmest idealistiske engasjement for byens framtid. Så mange at de som misliker slik innblanding nok ser han mer som en bråkmaker enn en arkitekt. Han gjør ingen hemmelighet av at dette engasjementet til en viss grad har kostet han muligheten til å arbeide på profesjonell basis med prosjekter i Moss. Firmaet han leder opplever imidlertid alt annet enn oppdragstørke. Iført en helnorsk ullgenser forteller han på lett engelskpåvirket norsk om arkitektyrkets velsignelser. Men hva førte egentlig Jonathan Parker, født i Maidstone i Kent, England, til Bråtengata på Jeløy?

Av Edmund Schilvold (desember 2006)

Et lurt og løssluppent smil, toppet med en solid bukett av sølvgrå krøller, ønsker oss velkommen idet vi trer inn på det romslige kontoret til Arkitektteam avdeling Moss, høyt hevet over den vintermørke båthavna på Fiske. På bordet står pepperkaker og kokosmakroner, og snart også kaffe. Så sitter han der på den andre siden av bordet, Jonathan Parker, iført konas hjemmestrikkede ullgenser, og besvarer våre spørsmål med ekte kraft og vitalitet, ispedd en tydelig engelsk aksent. At mannen har energi, er det ingen tvil om, og stundom lyser øyene hans slik opp at vi bare må smile med, og vi synes vi aner en latent, buldrende latter som hvert øyeblikk kan bryte ut i fri utfoldelse, og kanskje noe mer, noe vilt og utemmet som hører med hjemme i saga-Norge enn i kultiverte England.

Så hadde han da også en far som dro familien, inkludert den unge Parker, med på en toårig ekskursjon til Australia for å hente inspirasjon til sitt forfatterskap, og en mor som både var en streng rektor og en vilter irsk dame. Så kanskje har han arvet både lærerens intellektuelle rasjonalitet og kunstnerens volatile humør fra sine foreldre, Richard og Kathleen Parker, og han antyder da også at det var nettopp en slik kombinasjon som førte han til arkitekt-skolene, først i Newcastle, siden i London.

– Jeg kom til at det måtte være en fin måte å forene mine kunstneriske interesser med min legning for realfag. Arkitektur er et av de få fagene som krever at en forstår begge deler, forteller Parker, og smiler mens han beskriver faren som hver eneste kveld satte seg ned ved kjøkkenbordet, okkuperte hele rommet og konsumerte utallige kopper med te. Han opplevde også å få sin egen mor som lærer, og det var ingen spøk:

– Ja, det kunne være tøft. Hun var ekstra streng mot oss for at ingen skulle kunne påstå at hun favoriserte oss som elever, erindrer han.

Til Norge kom han i 1977, da han var 28 år og nettopp ferdig med studiene. En forførerisk norsk jente lokket den unge Parker med seg til Østfold, og han kom seg aldri tilbake til England igjen. Det hjelp heller ikke at han allerede før møtet med denne femme fatale var avstandsforelsket i det mystiske landet langt mot nord. Han hadde til og med lest flere av kongesagaene.

– Jeg er ikke sikker på hva som var det mest avgjørende, jenta selv eller det at hun var norsk, humrer Parker.

Vel framme i det som skulle bli hans nye hjemland, skjønte han fort at det var helt nødvendig å lære språket om han skulle ha noe håp om å kunne etablere seg som arkitekt. Dermed støtte han på det problemet som mange andre engelskspråklige også sliter med når de kommer til Norge: Alle samtaler dreies over på engelsk, ikke av den engelsk-talende parten, men av den norske.

– Jeg måtte virkelig slåss for å få lov til å snakke norsk. Alle ville teste sin engelsk på meg, forteller Parker, som selv etter rundt 30 år i Norge føler at han ikke får lov til å være «norsk», selv om han gjerne vil.

– Det er ikke bare arabere som sliter med å bli akseptert av det norske samfunnet, konstaterer han. Etter nesten et halvt liv som ektemann, far og yrkesaktiv i mossedistriktet er han fortsatt ikke en «etnisk nordmann». Han er også blitt mer og mer klar over kulturforskjellene mellom England og Norge.

– En del tror at det er totalt uproblematisk å være engelsk i Norge. I virkeligheten er det ganske store kulturelle forskjeller, sier Parker, og leter etter ord som kan definere disse til dels diffuse og vanskelig definerbare ulikhetene.

– Et av områdene jeg undres over, er språket. Det er et stort språklig mangfold i Norge, stor leseinteresse og stor toleranse overfor ulike dialekter. Samtidig er det ofte lite toleranse overfor de som skal lære seg norsk, og som i bruken av språket påvirkes av sin bakgrunn. Jeg har også opplevd at det en sier fort blir tatt i verste mening.

Vi spør hva hans tenker om de klassiske norske fordommene knyttet til det engelske. Te og tweed, imperialisme, bedrevitenhet og stivhet, for eksempel. Han peker på at engelske mennesker i dag er en så mangeartet gruppe at slike oppfatninger er gått ut på dato, og at England i hundrevis av år har vært en gedigen smeltedigel. Han ser imidlertid ikke bort fra at engelske ofte har en trygghet knyttet til sin identitet som i noen tilfeller kan oppfattes som arroganse. En trygghet han har inntrykk av at mange nordmenn mangler. Han husker godt en opplevelse fra studietiden:

– Jeg har aldri vært i en så sjåvinistisk forsamling som da jeg var på et norsk julebord i Newcastle, sier han med et smil.

Men forteller at han gleder seg til å feire en skikkelig norsk julaften.