Hun er drivkraften bak Duende Studio, det nye dansestudioet i Møllebyen, har flamenco som sin store lidenskap, og er i sitt ess når hun får stå på scenen. Vi forsøkte å komme noen skritt nærmere Hanne Knutsen, en av byens mest energiske og bereiste koreografer og dansepedagoger.

Av Edmund Schilvold (september 2005)

Vi treffer Knutsen og samboeren Øystein ”Solon” Sørensen i de romslige og nyoppussede lokalene til dansestudioet, bare et steinkast fra biblioteket og Mosseelva. Der jobber de med sine prosjekter, der har Knutsen sine kurs og Sørensen sitt lydrom. Knutsen er født og oppvokst i Moss, men er vel snarere kosmopolitt enn kråke, for siden hun fylte 18 har hun jobbet og studert i til sammen åtte omstreifende år i Sverige, Nederland og Storbritannia. Nå er hun og Sørensen blitt bofaste i hennes barndomsby, mye på grunn av deres to døtre og de høye leieprisene i Oslo. Men selv om Knutsen ofte savner Amsterdam, kommer hun neppe til å la seg kue av Mosselukta. I de skarpe, blågrå øynene aner vi både energi, temperament og en sterk vilje.

– Jeg har gått på balletthøyskolen og er utdannet pedagog innenfor både klassisk og moderne jazzdans, stepdans og flamenco. I tillegg har jeg musikkteaterutdanning og videreutdanning i flamenco og moderne dans, forteller Knutsen. Hennes første utenlandsopphold i forbindelse med utdanningen var i Sverige. Etter ett år der tilbrakte hun tre år i London, deretter ble det en tur hjem til Norge før hun igjen bosatte seg i utlandet, denne gangen i Amsterdam. Der bodde hun i tre år sammen med Sørensen, jobbet og studerte videre. Så stoppet de i London i ett år mens Sørensen tok en master i performing art. Der fikk hun jobb som danser i et spansk teaterkompani, og var med på turneer rundt om i England.

– Det var kunstfagstipendet som gjorde det mulig å dra ut igjen. Vi levde som sigøynere i årevis, smiler Knutsen.

I 1998 flyttet hun og Sørensen tilbake til Norge. Siden har den kreative duoen satt opp en rekke forestillinger i Moss. De begynte med ”Deep Song” av Federico Garcia Lorca, og fortsatte med ”Poetens evangelium” i Jeløy kirke. Så gjorde de ”Hotel Memory”, ”Mysteriets Rose” og ”Nattmaskin”. I år har de jobbet med ”Cohen & flamenco”. Knutsen har dessuten turnert med rikskonsertenes ”Le Grand Tango” i fire år.

– ”Le Grand Tango” er en veldig morsom forestilling. Vi har vært over nesten hele landet, og sist var vi fire uker i Troms fylke. Det flotteste landskapet og de flotteste menneskene jeg har opplevd. Nordlendinger er så åpne og inkluderende, sier hun entusiastisk.

I 1993 var hun dessuten med på å sette opp ”rockefabelen” ”Angel in the Doorway”. Som en av de første i Norge laget hun moderne koreografi til rockemusikk. Året etter kom ”From under the Bridge”, også den en ”rockefabel”, men i dette tilfellet krydret med flamenco.

– Så var vi med på et veldig bra prosjekt som fikk støtte fra Kulturrådet, vi var en gruppe som het ”D’ Mix”, og sammen laget vi først et manus og så scenografien. Etter et halvt år hadde vi konseptet klart, da gikk vi inn i skolene og underviste i dans, lærte elevene å spille og laget en ordentlig scenisk opplevelse. På det meste hadde vi 300 unger, og da var vi utøvere sammen med dem på scenen. Vi gjorde ti slike forestillinger i Trondheim, men vi var for få, vi jobbet døgnet rundt og slet oss rett og slett ut. Men ellers fungerte opplegget veldig bra, vi ble utrolig positivt mottatt og problembarn ble plutselig stjerner, de oppdaget nye sider ved seg selv, sier hun entusiastisk.

– Men ”Hotel Memory” og ”Nattmaskin” er de viktigste når det gjelder tekst og budskap. De er basert på dikt av Stein Mehren. Jeg synes de tekstene hans er så viktige, de sier så mye om mennesket og samfunnet, og det er en egen ærlighet i dem og en veldig filosofisk innfallsvinkel. Mehren er jo stor innenfor lyrikk, han er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og det vi håper å få til nå er å få satt opp disse to forestillingene igjen i en oppdatert utgave den 9. november, for da er det nøyaktig 45 år siden Mehren debuterte med sin første diktsamling. Dessverre er det vanskelig å sette opp så ”smale” forestillinger i Moss, så denne gangen tenker vi å gjøre det i Oslo. Men vi er uansett avhengige av pengestøtte, fortsetter Knutsen.

Da er deres nyeste forestilling, ”Cohen & Flamenco”, en med atskillig bredere appell. Både Knutsen, Sørensen og sangeren Leonard Cohen selv er med, og inspirasjonskilden er poeten Federico Garcia Lorca, som igjen var sterkt påvirket av nettopp flamenco.

– Cohen er alltid aktuell med sine enkle og jordnære tekster. Men jeg synes han klarer å løfte kjærligheten opp til et annet plan enn det som er dominert av egoet, skyter Sørensen inn.

I skrivende stund har Duende Studio vært i drift i snart ett år. Det har gitt Knutsen og Sørensen et sted å øve og innstudere forestillinger, Sørensen har fått et eget sang- og musikkstudio, og Knutsen har fått et sted der hun kan holde kveldskurs i flamenco.

– Jeg prøver å bygge opp et flamencomiljø både for barn og voksne. Flamenco gir veldig god trening, og passer for alle aldrer og alle størrelser, og særlig kvinner får virkelig gitt uttrykk for sin kvinnelighet, påpeker Knutsen.

Men først og fremst er hun koreograf. Å lage nye ting, enten det er innenfor moderne dans, jazzdans eller flamenco, eller en blanding, og å jobbe med skuespillere og bevegelse, det synes hun er spennende. Samtidig betyr livet som utøver utrolig mye.

– For meg er det jeg driver med nesten en ”religion”. Du står på, gir ikke opp selv du møter vanskeligheter. Du må ha noe i deg, noe som får deg til å fortsette, samme hva. For meg er dansen så viktig, og den har vært viktig i hele mitt liv. Det å stå på scenen og være hundre prosent til stede, det fyller meg med en egen energi som jeg kan gå veldig lenge på. Det å holde på, være kreativ, opptre på scenen, det er for meg å leve.