Hva skjuler seg bak de stengte dørene og de sotete vinduene på Bastø-ferja? Med audiens hos kapteinen beveget vi oss inn i skutas aller helligste...

Av Edmund Schilvold (januar 2006)

Bil etter bil kjører inn på dekket, men vi hører ikke en lyd. Så senkes visiret. Strømvirvler åpner seg i det vinterkalde vannet. Snart begynner landskapet å flytte seg. Byen blir mindre og mindre. I nesten fullkommen stillhet glir vi utover på den blygrå fjorden, høyt hevet over bølgene. Etter roen å dømme kunne vi ha befunnet oss på en interkontinental flyrute. Eller på en av skyene som henger igjen på himmelen etter nattens snøvær. Men nei, vi er på Bastø-ferja. Vi står på kommandobrua på Bastø II. For første gang står vi på innsiden av de sotede vinduene høyt der oppe over dekkene. Kapteinen smiler litt av vår entusiasme. For Tom Arne Andersen er dette ren rutine. I 16 år har han skuet utover fjorden slik som nå. Eller snarere i åtte. Han har fri halve året.

– Jeg begynte på ferjene som styrmann etter tre år på den maritime skolen i Fredrikstad. Da hadde jeg også tre år som matros på større skip bak meg. Vi seilte til Østen, til statene og til Sør-Amerika. Slik fikk vi fartstid. Nå trives jeg veldig godt her. Det er en behagelig jobb, jeg er nær hjemstedet, og utsikten er flott. Dessuten har vi masse fritid. Vi jobber nattskift i én uke, dagskift i én uke, og så har vi fjorten dager fri, forteller Andersen.

På styrbord side glir Reiertangen forbi, så passerer vi jordene ved Alby og det forrevne Stalsberget. I nord kommer Gullholmen til syne, i sør har vi den langstrakte Bastøya. Forut ligger Horten. Radaren bekrefter at farvannet er fritt for hindringer, autopiloten holder oss på stø kurs. Det er bare å vente på ankomsten i Horten. Atmosfæren kunne ikke vært mer avslappet, og reglene for adgang er avslappede, de også.

– Foreldre med barn spør ofte om ungene kan få komme opp på brua og se. Da lar vi dem gjerne få prøve å styre litt, det synes de er stas. Jeg husker det noen som skulle over fjorden for å se en forestilling med Kaptein Sabeltann. Men barna syntes turens store høydepunkt var besøket her på brua, smiler Andersen.

Det store rommet er spartansk innredet. Ved vinduene forut finner vi tre spaker, to for propellene og en tredje for turtall. Noen brytere for lyskastere og kameraer, gyrokompass og autopilot, en radio og en radarskjerm, det er det hele. På motsatt side av rommet, akkurat det samme. Noe styrhjul er ikke å se. Det er forlengst blitt erstattet av to knapper.

– Her har jeg vært i 25 år, sier matros Ståle Jensen. Han skal snart ned på bildekket for å dirigere. En morsom oppgave for den som liker å utøve en smule makt. Høyre! Venstre! Engstelige passasjerer adlyder ordrene så godt de kan.

Før han begynte på ferjene, var på de sju hav i årevis. Besøkte havner over hele verden. Som da han var med en lastebåt på 125 000 tonn til Missisippi-deltaet og New Orleans. I tre uker utforsket de ”The Big Easy”. Nå er han tilfreds med sin trygge arbeidsplass i Bastø Fosen.

– Vi har et godt miljø her, med topp samhold, legger han til.

Styrmann Karl Nordfjellmark er den store veteranen av de tre. Fra 1964 til 2001 var han de store oseaners mann. Men mye forandret seg i løpet av de nesten fire tiårene han var til sjøs. En gang kunne Norge med rette kalle seg en sjøfartsnasjon. Nå er det nesten ikke norske sjøfolk igjen.

– Det er at paradoks at rederne gjerne vil være i Norge, samtidig som de ikke vil ha norske arbeidstakere. Norske sjøfolk er forresten de eneste i verden som må betale skatt. Ikke utdannes det mange lenger heller, og det til tross for at det er en skrikende mangel på kvalifiserte sjøfolk på verdensbasis, sier Nordfjellmark.

Tiden er inne for å se litt nærmere på skipets innvoller. Maskinsjef Morten Winger loser oss ned trappene. Trapper og flere trapper. Til slutt når vi bunnen. Vi har gått fra himmel til helvete, fra frihet og stillhet til støysprengt klaustrofobi. Dette er Finn Seebergs domene. Vi tar på oss noen høyst påkrevde øreklokker, og lar førstemaskinisten vise oss skipets larmende underverden. Hovedmaskinen, generatoren og hjelpemotoren, den halvkuleformede styremaskinen i et kryperom i baugen. Vanntette dører som forhåpentligvis ikke stenger oss inne, men likevel vekker assosiasjoner til skrekkfilmer fra ulykkesrammede ubåter. En skal være sterk for å jobbe som maskinist.

Til slutt bærer det endelig opp trappene igjen. Andersen byr på kaffe og svele, akkurat det vi trenger etter rundturen nedenunder. Igjen er det så stille, så stille. Vi gjør 13,5 knop, økonomisk fart, men merker det ikke.

– Det virker rolig, men en sitter tross alt med ansvaret for opptil flere hundre mennesker. Heldigvis går det stort sett bra, påpeker kapteinen. Vi nærmer oss kaia. Nok en tur over fjorden er kommet til en ende.