Jan-Hugo Jeremiassen (39) ble flasket opp med fisk og friluftsliv i jomfruelig natur ved Tromsø. Sin første ørret tok han som fireåring, og i en alder av seks rodde han omkring på fjorden. Siden gjorde han karriere både i militæret og som sportsfisker. I dag driver han en av Mossedistriktets mest velassorterte forretninger for den stangsvingende garde. Men det er mer enn fiskeutstyr i hyllene til Østfold Fiske & Fritid ...

Av Edmund Schilvold (februar 2006)

Hva gjør en person til en ekte sportsfisker? En «complete angler» som engelskmannen Izac Walton, sportsfiskets store far, skriver i sitt berømte verk fra 1653? Det begynner med et lidenskapelig forhold til fiske som tidsfordriv og fornøyelse. Men filosofene vil nok si at det er bevisstheten rundt etikk og korrekt utøvelse som utgjør forskjellen på sportsfiske og simpel matauk. Holdningen til fisken som levende vesen, behandlingen av fangsten, vektleggingen av opplevelser heller enn antall finner på land. Jan-Hugo Jeremiassen er en «complete angler». En karakteristikk som ikke kommer fra han, men fra undertegnede, som også har tilbrakt noen timer ved enden av et snøre.

– Hva betyr sportsfiske for deg?

– For meg handler det om sunnhet, avslapning, ro i sinnet. Det skaper aktivitet og positive opplevelser, forbindelser mellom mennesker, sier Jeremiassen, og kommer inn på en av sine hjertesaker, nemlig viktigheten av at hver enkelt tar et ansvar for forvaltningen av bestandene.

– Jeg prøver å informere folk om betydningen av å overholde minstemålene, av å sette småfisken ut igjen. En del tenker kanskje at det «jeg» gjør ikke har så stor betydning. Men det er tusenvis av mennesker rundt Oslofjorden som fisker. Til sammen har holdningene stor betydning for fiskebestandene. Dersom alle overholdt minstemålene, ville vi få større fisk på sikt, sunnere bestander, og dermed også et mer spennende fiske, påpeker han.

Han synes også at folk bør vite å legge litt bånd på seg når fisken biter, spesielt når det gjelder små og sårbare bestander som dem av sjøørret og havabbor.

– Jeg mener en ikke skal ta opp mer fisk enn en har behov for og kan benytte seg av i nærmeste framtid. Dersom en får fem havabborer, hvorfor skal en absolutt ta med seg alle fem? La noen av dem få gå igjen. På den måten bidrar en til å forvalte ressursene på en fornuftig måte.

Han reagerer sterkt på at noen bare slenger fisk fra seg på land og lar den bli liggende der, enten fordi de mener det er «ufisk», eller fordi de finner ut at de ikke vil ta den med seg likevel. Fisk en ikke skal bruke, skal settes ut igjen på en ordentlig måte, understreker han.

Slike tanker er ikke noe Jeremiassen kom på i går. Det er snarere resultatet av en barndom og ungdomstid med naturen utenfor dørtrammen. Han vokste opp i en klassisk fiskerbonde-familie, og ble nær sagt fra fødselen av tatt med ut i det fri. Sin første fangst tok han i lag med faren i en liten ørretelv langt av lei da han var fire eller fem år. Fiske ble snart en lidenskap, og i niårsalderen gjennomførte han en av sine første «ekstremturer» ...

– Jeg dro ut på morgenen og fisket til klokka var halv ti på kvelden. Da verken åt eller drakk jeg hele dagen, men du kan tro jeg var stolt da jeg kom hjem med posen full av fisk. I ettertid kan en lure på hvorfor det ikke ble satt i gang en leteaksjon etter meg, men det var andre tider den gangen, smiler han.

En annen tur han framhever gikk til en «nyoppdaget» elv sammen med en av kameratene. Da kom han hjem med en isboks på to og en halv liter som var fylt til randen med ørret. Men det var en liten og sårbar elv de hadde funnet, og ørretbestanden tålte ikke det harde fisket som de to guttene bedrev. Bestanden tok seg aldri helt opp igjen.

– Det lærte meg noe om konsekvensene av å være grådig, påpeker han. Slike lærdommer har han tatt med seg videre i livet.

Han nevner også familiedagene ved fjorden, store sammenkomster da det sjøen hadde å by på gikk rett over i en diger kjele. Så koste de seg i fjæra med fersk fisk og nypoteter.

– Folk snakker om fersk fisk, men det er ikke et menneske som vet hva det betyr før en har tatt fisk rett fra fjorden og spist den ti minutter senere, sier Jeremiassen, som innrømmer at han ble godt vant når det gjelder mat. Ofte var det fisk på middagsbordet fem eller seks dager i uka, men det var sjelden samme slag to dager på rad, og husets bestemor var mer enn vanlig dyktig når det gjaldt tilberedning.

Men det kom mye annet enn fisk fra naturen også. Hver årstid hadde sine spesialiteter. Grønnsaker fra gården, molter fra myrene, selkjøtt og nyskutt sjøfugl.

Tiden i Forsvaret begynte med tolv måneders verneplikt. Etter ni måneder til kunne han kalle seg sersjant. Siden fortsatte han klatringen på karrierestigen. Men etter sju år måtte han bidra til å rasjonalisere bort sin egen stilling. Da hadde han imidlertid rukket å bli løytnant, og han hadde også tjenestegjort i Bosnia som bataljonens ammunisjonsoffiser.

Siden fulgte noen år med en voldsom aktivitet på fiskefronten. Etter endt arbeidsdag var det heller regelen enn unntaket at han fôr rett ut til fiskeplassene. Han bosatte seg ved Tyrifjorden, ble medlem og etter hvert nestformann i foreningen Ringerike Sportsfiskere. I samme periode ble han kjent med noen fantastisk dyktige fluefiskere, og på begynnelsen av 90-tallet var det fluefiske som tok opp det meste av tiden. Randselva er et av stedene han vil anbefale.

– Der tok jeg en ørret på 3,2 kilo, på det eneste perfekte fluekastet i mitt liv. Men i Randselva er det muligheter for ørret på over ti kilo, tipser han.

Senere prøvde han seg også på trolling med egen båt på Tyrifjorden, Randsfjorden, Krøderen og Vänern i Sverige, likeså meitefiske etter karpe og konkurransefiske på isen.

Det var altså en kar med mildt sagt bred erfaring innen sportsfiskets mange disipliner som våren 2000 åpnet en butikk i Storgata i Moss. Da hadde han gjort østfolding av seg ved å flytte til Greåker ved Sarpsborg, og forøvrig lenge gått med tanker om å starte noe for seg selv. At det ble Moss var nærmest en tilfeldighet, men ryktene sa at det kunne være grunnlag for en spesialforretning der, noe som ser ut til å ha vist seg å stemme. Men han lever ikke utelukkende av kunder fra Moss og omegn. I de små, men velfylte lokalene til Østfold Fiske og Fritid kan en treffe folk fra både Drøbak, Rakkestad og søndre Østfold. Det er ikke så mange steder hvor en kan få alt fra vadere til havfiskeutstyr innenfor en flate på noen få kvadratmeter.

– Jeg har måttet jobbe knallhardt for å få et forfeste, men føler at jeg er blitt ønsket velkommen av veldig mange. Det var ingen i Moss som drev en slik butikk da jeg kom hit, påpeker han.

Mange får seg en aldri så liten overraskelse når de går inn i rommet til høyre. For der finner de ikke bare mer fiskeutstyr, men også det Jeremiassen har valgt å kalle «erotiske hjelpemidler».

– For å ha et ekstra bein å stå på i vinterhalvåret, spurte jeg noen selgere hva de mente det kunne være aktuelt å drive med.  Så ble det dette. Dessverre er det en del som ikke forstår at dette er ting som mange mennesker faktisk har et behov for å bruke, som kan løse samlivsproblemer og gi folk et bedre liv. Jeg tar salget av «hjelpemidlene» veldig seriøst, bedyrer Jeremiassen.

Men det fortsatt sportsfiske butikken først og fremst handler om. Hvordan ser egentlig framtiden ut for sportsfiske i Østfold? Jeremiassen mener foreldre og kanskje også skoler bør gjøre en innsats for å øke rekrutteringen til det som for mange «innvidde» er en særdeles givende hobby, for ikke å si en livsstil.

– Skolene burde ta tak i dette i samarbeid med foreningene, og foreldre burde vie litt mer tid til å ta barna med ut. Det handler om prioriteringer. Det koster kanskje noen kroner å anskaffe ordentlig utstyr, og det kan ta litt tid å lære bort teknikkene, men det en får igjen er barn med en positiv interesse som kan vare hele livet, påpeker Jeremiassen.