Ingen kan anklage Karl Hjalmar Johansen for ikke å være lidenskapelig opptatt av noe her i livet. – Kan jeg ikke jobbe som billedkunstner, er det ikke noe poeng i å være her i det hele tatt, slår han fast.

Av Edmund Schilvold (oktober 2007)

For mange vil Karl Hjalmar Johansen framstå som selve bekreftelsen på det bildet de allerede har av kunstnere som alt annet enn A4-mennesker. Johansen holder til i et lite hus gjemt unna mellom grantrærne i utkanten av Mossemarka, har ikke hatt en såkalt ordinær jobb på flere tiår, og er på sitt mest aktive når resten av samfunnet for lengst har lagt seg til å sove. En bratt og overgrodd bakke fører opp til et lite småbruk der Johansen står klar til å geleide oss inn i det som en gang var husdyrenes domene. Loftet der er et av stedene Johansen benytter til sin virksomhet, og et stort, mørkt oljemaleri i tydelig Nerdrum-stil setter stemningen i det trange rommet.

Utenfor vinduet drypper det høstaktig av blader og grener, men Johansen har både kaffe og smil på lur. Han snakker på en uhøytidelig, skjemtende måte, tar tilsynelatende ikke tilværelsen så altfor alvorlig, men vi aner likevel et underliggende alvor. Det er åpenbart at den 42 år gamle kunstnertypen prioriterer noe ganske annet enn materiell velstand, og CV-en hans forteller oss at han gjør alt annet enn å drive dank. På den finner vi både Nordisk Tegnetriennale, diverse Høstutstillinger og utstillinger på lokale gallerier som Galleri F 15 og Henrik Gerner i Moss.

Et være eller ikke være

Når jeg begynte å tegne? Å, det har jeg alltid gjort, sier Johansen, og forteller at det ikke er han som har valgt kunsten, men at det snarere er omvendt. Egentlig har han ikke noe valg.

– Jeg har jo hatt vanlige jobber, men det fungerte dårlig. Jeg ble apatisk, sier Johansen, og kommer til sakens kjerne: – Hvis jeg ikke kan gjøre dette, da er det ingen vits i å være her. Det er faktisk så sterkt, smiler han.

Det er neppe noen overdrivelse å si at livet til Johansen i all hovedsak dreier som om bilder. Han forteller at han ser bilder for sitt indre øye hele tiden, og at den store utfordringen er å få dem til i det fysiske liv, altså å overføre dem fra sinnet til arket eller lerret.

– Det kan være en lang vei å gå. Du opplever både himmel og helvete. Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg kuttet det ut for lenge siden, humrer han.

Han gikk på skole en gang i tiden, blant annet på en linje på Malakoff som ble kalt plate og sveis, men kom seg fort vekk derifra. Den linja leverte nemlig rekrutter til Moss Værft, og dit skulle han definitivt ikke. Siden 1987 har han utelukkende jobbet som kunstner, og døgnrytmen er tilpasset hans legning som b-menneske.

– Jeg er ikke så glad i ordnet arbeid. På dagtid går det tregt. Det er om kvelden det begynner å løsne. Så holder jeg på utover natten. Ofte til fire- eller femtiden.

For å få endene til å møtes tar han fra tid til annen oppdrag, for eksempel portretter, men han bruker klart mest tid på sine egne prosjekter. Akkurat nå er han i ferd med å ta opp igjen maling med olje etter en lang periode med nesten bare tegning. Bildet på veggen antyder forbindelser til Odd Nerdrum, noe som viser seg å stemme.

– Om jeg er selvlært? Ja, for det meste, men jeg var en periode innom Odd Nerdrum, et par år, bare, sier han beskjedent.

Johansen bekrefter at tiden hos Nerdrum har betydd mye for han, og at den fikk fart på utviklingen hans.

– Vi står jo nær hverandre «ideologisk». Lengselen tilbake, den store naturen mot det lille mennesket, alt det der.

Han er ikke i tvil om at det er mulig å skape mye nytt innenfor den genren også i dag.

– Alle har sin egen stemme, og en ny stemme, og nå er vi i en helt annen tid, mener han. Miljøet som han definerer seg inn i falt litt sammen på 90-tallet, men nå er det en ny bølge på gang, sier Johansen.

Målet hans i tiden framover vil være å få til en stor og konsistent maleriutstilling.

– Jeg har hatt det før, men da har det vært ti helt forskjellige bilder. I tegningen har jeg funnet uttrykksformen, i malingen har jeg vært dratt mellom ulike stiler og uttrykk, forteller han. Navn han har sans for er blant annet Caravaggio, Goya, Rembrandt og Titian. Av ordkunstnere trekker han fram Jens Bjørneboe og André Bjerke. Egypt fascinerer han også. Mannen er full av ideer han vil sette ut i livet.

– Jeg må bare få strukturert meg litt mer. Gi jernet, virkelig fordype meg og kutte ut alt annet. Konsentrasjon er helt avgjørende. Det skal bli spennende å se hvor det ender. Alle ender jo et sted, men, før det ... Jeg har fortsatt på følelsen at jeg ikke har begynt ennå.