Hvor bor Norges kanskje fremste banjospiller? I Moss, selvfølgelig ...

Av Edmund Schilvold (januar 2007)

Kallum er nemlig bostedet til Terje Kinn, som akkurat nå er med på den forrykende suksessen til Øystein Sunde og bandet «Meget i sløyd». De har helt siden september spilt for fulle hus på Dizzie Showteater i Oslo. Men Kinn er mer enn en av Sundes gode hjelpere. Han har bidratt med godlyd på omkring hundre ulike innspillinger, og er med i flere bluegrass- og akustisk-relaterte band, og selv om han er mest kjent for banjoen, spiller han egentlig «alt som har strenger». Det hele begynte på 1970-tallet, en periode med «mye grusom musikk». Plutselig skjedde noe som skulle bli avgjørende for den unge Kinns utvikling.

For å forstå hvordan karrieren til Kinn startet må vi altså tilbake den store banjospillerens ungdomstid. Kinn forteller:

– Jeg vokste opp da det var rock’n’roll som gjaldt. Så kom 1970-tallet, da jeg var ungdom, og det var en tid med mye grusom metal-musikk, selv det var noe som var bra. Så var det oppstått en sjanger som kalles progrock, og det var noe jeg hørte på og likte, og jeg hørte også mye på amerikansk rock, av en eller annen grunn. Så kom jeg over en innspilling av et band som het «Flat & Scruggs», med banjo og gitar, bluegrass. Da ble det helt stille inni hodet på meg. Omtrent samtidig hørte jeg en skive av Øystein Sunde-bandet «Christiania Fusel & Blaagress», og de brukte også banjo. Alt dette gjorde at jeg lånte en banjo som jeg hadde i et helt år, før jeg endelig fikk råd til å kjøpe min egen banjo, på avbetaling, humrer Kinn.

Den store og høyreiste karen byr på nylaget espresso i et hjem som er slående velinnredet, med lyse farger og enkelt, stort sett stilfullt interiør, og en blek vintersol stråler fredfullt inn gjennom de store, sørvendte vinduene. Vi får nesten følelsen av å befinne oss midt i en ny Bonytt-reportasje. Men Bonytt hadde neppe sluppet inn hos familien Kinn. Banjospilleren avviser bestemt at han har noen som helst kjendis-status, selv om han innrømmer at han er et kjent navn i visse musikkmiljøer, for å si det forsiktig. Kinn er heller ikke interessert i noen kjendis-status, og er nøye med å skille mellom sitt private liv og livet som musiker. Han har imidlertid stor respekt for Øystein Sunde, som jo utvilsomt må kunne kalles kjendis.

– Den mannen er utrolig, og han er også en fantastisk arbeidsgiver. Men heldigvis at han er kjendis for noe han har utrettet, og ikke noe han har vært, kommenterer Kinn.

Kinn er ikke nådig i sin karakteristikk av det han kaller «industrimusikk», der «utseendet betyr mer enn ferdighetene». Han mener også at industrimusikken representerer den eneste relativt enkle veien til et liv som artist på heltid. De aller fleste som vil bli musikere må slite i årevis bare for å etablere seg, påpeker han.

– Mange ønsker å få til et liv som musikere. Men en må ikke glemme at tiden på scenen bare utgjør en bitteliten del av arbeidet. Vil en bli musiker, og leve av det, må en regne med å jobbe to eller tre ganger så mye som andre. Norge er dessuten et lite land med et lite publikum. Det er ikke rart at mange søker til utlandet. Men hvis en virkelig vil, har stayerevne, når en gjerne målet til slutt. Filosofen Arne Næss sa det omtrent slik: «Hvis du begynner å lese litt tjukke bøker uten bilder i tidlig alder, så blir du til slutt professor», smiler han.

Men Kinn er selvfølgelig ikke musiker fordi han liker 18-timers arbeidsdager, men fordi musikk er en lidenskap som gjennomsyrer hele hans hverdag, både når han er på jobb og når han er hjemme og slapper av.

– Musikken jeg spiller er utfordrende, den krever konsentrasjon, og både skaper og krever energi, og det er en veldig positiv musikk. Jeg har vært heldig, sett i forhold til at banjo i utgangspunktet er et lite «salgbart» instrument i Norge, jeg har nok å gjøre, og kan bare si takk for det, sier Kinn beskjedent, før han reiser seg for å gjøre seg klar til å ile inn til Oslo igjen. Øystein Sunde har bursdag, og kameratene skal forberede en overraskelse ...