De enorme tårnene er et velkjent trekk i bybildet. Til sammen kan de romme omkring 50 000 tonn korn. Nesten bunnløse, mørke sjakter, fylt med en kvikksand av millioner av frø. Det var med en viss skrekkblandet fryd vi entret området til Cerealia og så opp på de veldige siloene. I bakhodet spøkte filmen der en uheldig kriminell ender sine dager idet han faller ned i nettopp en slik silo.

Av Edmund Schilvold (februar 2006)

Men Cerealia er mer enn lagring av korn. Det er her de gule og røde posene med Bjørn havregryn begynner sin ferd mot butikkhyllene. En merkevare som nå har 100-årsjubileum, og som er den viktigste Cerealia har. Men den som kan noen ord engelsk, skjønner at Cerealia også har noe med frokostblandinger å gjøre. Ja, i aller høyeste grad, viser det seg. Dersom du er en dem som mesker seg med «Go’ Dag»-müsli på morgenkvisten, da skal du vite at mange av komponentene i den knasende frukt- og kornblandingen har vært igjennom maskinene på Cerealia i Moss.

Vi burde forresten ikke kalle bedriften for Cerealia lenger. På folkemunne har den i alle år vært kjent som «mølla». Men skal vi være korrekte, må vi fra nå av si Lantmännen. Glem Moss Aktiemøller og de andre navnene som nå tilhører historiens tåke. Den gamle mossebedriften har vært på hendene til söta bror i flere år. Fra 2006 av skal det gjøres tydelig også gjennom navnet at «mølla» er en del av et multinasjonalt, svenskstyrt konsern med store ambisjoner om utvikling. Lantmännen eier virksomheter i intet mindre enn 16 land, har ca. 12 000 ansatte og en omsetning på akseptable 28 milliarder svenska kronor. «Mølla» i Moss er bare én av konsernets mange «mills», som det heter på internasjonalt. På toppen sitter konsernsjef Birgitte Johansson, som vår lokale sjef Bent Solbakken beskriver som en av Sveriges dyktigste ledere. Nå satses ledelsen stort på konseptet «Spise – leve – trene» Konsernet skal framstå som en bokstavelig talt kjernesunn organisasjon, og de 53 fast ansatte ved fabrikken i Moss vil også få merke forandringene. Allerede får de gratis frukt og kort på helsestudio, nå skal også «helsecoacher» inn i bildet for å gjøre dem enda friskere enn de allerede er.

– Norge er jo et høykostland, men dersom vi klarer å holde oss med friske, dyktige, fleksible og selvgående ansatte, da skal vi klare å konkurrere med hvem som helst, sier Solbakken. Han har jobbet på «mølla» i 21 år, og har nettopp innsatt sin nye stilling som fabrikksjef. Sammen tar vi fasilitetene i nærmere øyesyn. Men det mye å se på. En liten titt blir til en to timer lang guidet tur.

Først besøker vi siloene, der Kjell Martinsen passer på at alt er under kontroll, at temperatur og innhold ikke finner på noe tull. Han er 56 år, og har jobbet på «mølla» i 39 sammenhengende år. Kanskje vil han rekke å nærme seg Guiness-rekorden til avdøde Rolf Evensen, mannen som jobbet i 50 år på «mølla» uten en dag i fravær. Så kommer det vi har ventet på. Vi skal få kikke ned i en av siloene. En heis av heller eldre dato løfter oss opp på «loftet» over siloene. Utsikten fra gluggene i veggene er fantastisk. Så løfter Martinsen opp noe som minner om et kumlokk. Det mange av dem bortover. Et gapende svart hull åpenbarer seg mellom oss. Lyset fra Martinsens lommelykt når ikke en gang ned til veggene. Vi ser rett ned i en av silocellene, ned i et 28 meter stort dyp. Ikke akkurat noe ønskested for dem med vertigo eller klaustrofobi. Men like fullt en del av arbeidsplassen. Borte ved en av veggene står noe som minner om fjellklatrerutstyr. Seler og kroker og en slags sitteplate som kan fires ned i dypet. Vi blir bare litt beroliget da Solbakken påpeker at turer ned i siloen resulterer i nesten dobbel timelønn.

Videre besøker vi laboratoriet og lederen Therese Jargvoll. Hun var en dem som måtte forlate Renolit, men ble kontaktet av Solbakken og kunne gå rett over i en ny stilling i Lantmännen. En viss artikkel i Moss Dagblad bidro til akkurat det …

– Kunder som Tine stiller uhyre strenge krav til hygiene og produkttesting. Her sørger vi for at alt går riktig for seg, sier Solbakken.

Så går turen videre til havremølla og cerealfabrikken. I rom etter rom, etasje etter etasje ser vi maskiner i kontinuerlig bevegelse. Havre separeres i skall og marv, en ekstruder forvandler korn til oppblåste, knasende sprø kuler til bruk i müsli og sjokolade, store mikseanlegg samler ingredienser til frokostblanding. Et eget rosinvaskeri fjerner mest mulig av stein og andre uhumskheter før de havner mellom tennene til forbrukerne. Alt er kontrollert av datateknologi. Operatørene på kontrollrommet kan styre blandingen av ingrediensene til frokosten din med overraskende nøyaktighet. For lite banan eller for mye puffet ris? Ring Lantmännen og gi dem produksjonsnummeret på posen.

Men den aller mest aktuelle delen av «mølla» akkurat nå er utvilsomt biobrenselanlegget. Da det sto ferdig i 2002 var det verdens eneste som var utviklet spesielt for fyring med havreskall. Ikke så dumt, for det blir en del skall nede på «mølla». Nærmere bestemt 3 000 tonn i året. Nå skal en del av disse tonnene brukes til oppvarming av det nye Bjørnsonkvartalet. Vann skal varmes opp, pumpes gjennom kjøpesenteret og tilbake til anlegget igjen. Lantmännen skal stå for brenningen av havreskallene, selskapet Biovarme for selve leveringen. Solbakken ser ikke bort fra at flere bygg i Moss vil få varme fra Lantmännen i framtiden. For han er produksjonen av biovarme en del av bedriftens positive sameksistens med Moss by.

– Vi har brukt mye penger på å redusere støy og støvutslipp. Lossingen av båter vil etter hvert bli flyttet til et nytt og moderne anlegg, noe som vil gi større avstand til boligene på Bryggekanten. Vi skal leve sammen med byen, og er overbevist om at det er fullt mulig å leve hånd i hånd. «Mølla» skal være her i 100 år til, avslutter Solbakken, og overrekker oss en eske med müsli. Vi har dessverre ikke fått smakt på den med blåbær ennå …