Den kunstneriske produksjonen til Ebba Rysst spenner over et betydelig område. Bildene har svært forskjellige temaer; romantiske naturlandskap, hinduistisk og buddhistisk mytologi, abstrakte komposisjoner der figurer plutselig trer fram mens en betrakter dem. - Om det finnes noen fellesnevner? Det må i så fall være nysgjerrighet. Jeg kan ikke tenke meg å gro fast i noe, sier den vitale 83-åringen.

Av Edmund Schilvold (juni 2007)

Det er lite som signaliserer at vi er kommet til boligen til en av mossedistriktets mest kjente kunstnere da vi stopper utenfor huset til Ebba Rysst i Ekholtveien i Rygge. Er intervjuobjektet av den tilbakeholdne typen? Et trykk på ringeklokka, og opp går døra. En dame i, tja, 70-årene, ville vi ha tippet, om vi ikke hadde visst bedre, ønsker oss velkommen. Hun er kanskje beskjeden, men hun holder seg godt, Rygges kunstnerdame, som faktisk startet livet alt i 1924.

Vi lar oss geleide inn i et hus med relativt ordinært interiør, skjønt vent nå litt, på hyller og karmer står det ikke så rent få objekter som åpenbart er av asiatisk opprinnelse. Det skal vi snart få en forklaring på, men ikke riktig ennå. Vi setter oss i det Rysst forklarer er hennes favorittkrok, i myke stoler nær et vindu som vender ut mot en frodig og avskjermet hage, og begynner med begynnelsen, akkompagnert av en velkommen kaffe med, som vi sa ja takk til, sukker og fløte. Ja vel, så du er egentlig trønder? Vi lar henne fortelle om en oppvekst som hører en annen tid og en annen verden til, en tid da faren til Rysst var distriktslege i Nord-Trøndelag, og kunne være bortreist på sykebesøk i dagevis, om vinteren hjulpet fram av truger.

Så, da hun var ti år, flyttet familien til Nordstrand, men ble ikke der mer enn et år, heldigvis, får vi kanskje si, for neste flytting brakte Rysst til Lillehammer, og ungdomsårene der har en helt spesiell plass i hennes hjerte.

– Det var de viktigste årene i mitt liv. Så jeg regner meg fortsatt som lillehamring, smiler Rysst. Avslutningen på krigen, som skulle ha vært en gledens tid, brakte imidlertid en stor sorg inn i henne liv, bare noen dager før frigjøringen var et faktum ble hennes venn, som var en av dem som «lå på skauen», skutt og drept.

Da krigen var over, kom hun inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, hun hadde da et korrespondansekurs i tegning bak seg, tegning hadde lenge vært en av hennes store interesser, og i tillegg hadde hun jobbet på et lokalt keramikkverksted. På kunst- og håndverksskolen vant interessen for keramikk inntil videre over den for kunst begrenset til det todimensjonale plan, og da de fire årene med statlig utdanning var unnagjort, fikk hun jobb hos den kjente Jens von der Lippe.

I 1950 traff hun mannen som skulle bli hennes ektefelle da hun var på reise i Nord-Norge, det var Per Rysst fra Hovden i Vesterålen. De giftet seg året etter, og flyttet etter hvert til Stavanger, der Per hadde fått tilbud om en lærerstilling. Der skulle de bli boende i hele 14 år, til et nytt jobbtilbud fra FN plutselig brakte dem til Bombay i India. Rysst husker godt den voldsomme overgangen det innebar. Plutselig skulle en jente oppvokst på landsbygda i Norge tilpasse seg et liv i den kaotiske og glovarme indiske hovedstaden.

– Det var tøft, men veldig lærerikt, slår hun fast. Siden har hun hentet mye inspirasjon til sine bilder fra det indiske og asiatiske.

Utdanningsmessig innebar også tiden i India et skritt videre. Hun hadde begynt å male allerede i Stavanger, med det svært seriøse Studieatelieret som en viktig veileder, nå fikk hun mulighet til å hospitere ved Bombays Bhulabai Memorial Institute.

Etter to år valgte de imidlertid å returnere til gamlelandet, Per hadde da fått tilbud om en stilling som servicesjef på Noblikk i Moss, og dermed flyttet familien Rysst fra Bombay i India til søndre Jeløy.

– Livet er så fullt av tilfeldigheter. Da vi kom til Moss var kunstforeningen nettopp flyttet inn i nye og flotte lokaler, og året etter hadde Håkon Stenstadvoll akvarellutstilling på Galleri F 15. Jeg ble så inspirert av den utstillingen, det var da jeg begynte å male akvareller, og så, i 1974, fikk jeg tilbud om å være med på en utstilling sammen med Erling Nordtvedt, forteller hun. Nordtvedt og Rysst. Det var et stort øyeblikk.

Siden er det blitt en rekke utstillinger både i mossedistriktet og i andre deler av landet, og Rysst har også vært aktiv på andre måter. I 1985 bidro hun for eksempel sterkt til stiftelsen av Rygge Kunstforening. I disse dager lever hun et rolig, men aktivt liv, hun har på ingen måte gitt seg som kunstmaler, men maler nå stort sett abstrakt, noe hun interessant nok gir PC-en en stor del av æren for. I atelieret, som i ny og ne også fungerer som spisestue, står bildene på rekke og rad og venter på neste utstilling.

Rysst ble enke for fem år siden, men sier at hun ikke er ensom, hun har to barn og fem barnebarn, en sterk kjærlighet til naturen, og ikke minst kunsten.

– Det har betydd kolossalt mye å ha malingen. Det er den som har holdt meg gående. Du vet, når du blir alene, er du nødt til å gjøre noe selv. Du kan ikke forvente at folk hele tiden skal komme til deg, påpeker hun.

Da vi spør henne hvilken utstilling hun har vært mest fornøyd med, svarer hun at den siste, på Galleri Mamen, også var en av de beste. Den ble så hel, sier hun. Men noe driver henne stadig videre.

– Jeg blir aldri fornøyd. Du håper hele tiden at du skal lage det virkelig store, innrømmer hun, og godt er det. For som hun sier, den som blir fornøyd, står i fare for å stagnere. Men ingenting tyder på at det er noen fare når det gjelder Ebba Rysst.