Jo da, en er strengt tatt ikke soning med mindre tre generasjoner av familien har hatt bosted mellom Såna og Skutebaugen. Eller var det sju? Men dersom engasjement betyr noe, må Hans Chr. Aakre ha blitt soning forlengst. Selv om han er stolt av å ha røtter i Finnmark. For bare leserbrevene hans om den etter hvert beryktede Son havn nord kunne lett ha fylt flere aviser.

Av Edmund Schilvold (desember 2006)

Den staute og solbrune skipperen er utvilsomt en av Sons mest profilerte forsvarere, og neppe den første ordfører Tom Anders Ludvigsen i Vestby ville dratt på julebord med. Men det er ikke bare Son og politikerne i Vestby Aakre gjerne mener noe om. Han har også skrevet atskillige spaltemeter om byutviklingen i Moss, et begrep Aakre nok helst hadde sett plassert i anførselstegn, for han er ikke mindre kritisk til beslutningene som tas i Moss enn at selv en skeptisk journalist kan føle seg en smule provosert. Det er som kjent lettere å akseptere harde ord fra medborgere enn fra dem som kommer utenfra, og Aakre kommer definitivt ikke fra Moss.

Heldigvis, mener han selv. Forstår vi han rett, synes han det ville være en enda større ulykke for Son i bli innlemmet i Moss enn å fortsette som en del av Vestby. Det sier ikke lite om mannens forhold til Moss, men greit, han sier det han mener, rett ut, og det gjør jo gjerne nordlendinger. Slik lyder i alle fall en de mange fordommene som søringer liker å flørte med. Mange finnmarkinger misliker dessuten sterkt å bli kalt nordlendinger, selv om søringer har vondt for å se forskjell ...

Aakre legger ikke skjul på hvor han kommer fra, han er stolt av å være nordfra, men det har som kjent ikke alltid vært lett å ha røtter i midnattssolens eksotiske fylker når en skulle bosette seg mellom de trauste grantrærne på Østlandet. Spesielt ikke hvis en befant seg i 1960-tallets monokulturelle Oslo.

– Nordlendinger var den tidens innvandrere, datidens pakistanere og marokkanere, sier Aakre.

Så skarpe var motsetningene i gode, gamle Norge at Akres foreldre mente det var best for barna at de lærte seg å snakke et mest mulig korrekt riksmål. Utenfor hjemmet kunne de gjerne snakke dialekt, men så lenge de befant seg innenfor husets fire vegger, var det borgerlige Oslo-mål det eneste gangbare. Det å ha lært riksmål skikkelig ville gjøre det lettere for barna når de skulle studere, og det skulle de. Det var knapt nok noe diskusjonstema. Selv retningen var fastlagt. Aakres far var advokat i Hammerfest, og moren var landets første kvinnelige sosialøkonom. Så Aakre selv skulle bli jurist, og broren skulle studere medisin. Sånn var det.

Aakre har forresten ikke alltid hett Aakre. Egentlig het han H.C. Andersen, Hans Christian Andersen, for farens etternavn var Andersen. Foreldrene tenkte visstnok ikke over hva dette kunne innebære av komplikasjoner før dåpen var over.

– Det var et festlig navn jeg fikk. Jeg har hatt mye glede av det opp gjennom årene, smiler Aakre. Likevel ble det til slutt et navnebytte. Det finnes tross alt bare én H.C. Andersen.

Det er imidlertid fortsatt litt igjen av arven fra oppveksten i Finnmark i soningen Aakre. Det tror han i alle fall selv. Han forteller om hvordan et fransk ektepar som nylig la til ved brygga i Son ble positivt overrasket over å finne både strøm og gratis trådløst Internett. Begge deler takket være Aakre, som bor like ved sjøen i Son sentrum.

– Hva jeg husker best fra Finnmark? Det er det sosiale, som er helt annerledes enn her. Folk er mye mer gjestfrie. I de lange periodene med mørketid og vinter fungerer sosialt samvær som en slags sikkerhetsventil.

Vi er dessuten ikke så opptatt av formaliteter. Hvis vi mener noe er riktig å gjøre, så gjør vi det, uten å vente på godkjennelser, sier Aakre.

Han kommer med et skrekkeksempel på hva mangel på denne handlekraftige, nordnorske ånden kan føre til:

– Det er en forferdelig historie. En russisk ubåt kom i brann ved Bjørnøya, og hele mannskapet, rundt hundre mann, måtte ut i sjøen. Et norsk Orion-fly med nødvendig redningsutstyr var rett i nærheten, men piloten ville ha klarsignal fra myndighetene før han gjorde noe. Så russiske ble kontaktet, men de var ikke interessert i noe hjelp. Dermed døde de fleste av de hundre mennene. Hadde jeg vært pilot der, da hadde ingen ordre stoppet meg i å legge ut redningsflåter, sier Aakre. Finnmarkinger er ikke helt A4. De lar seg ikke stoppe av hva som helst, sier Aakre, og vi kunne føyd til: Absolutt ikke av administrasjonen i Vestby, stedet som mang en soning liker å omtale som et stykke jernbane midt ute på åkeren ...

Mangt har skjedd siden Aakre kom til Universitetet i Oslo for å studere jus. Han begynte som advokatfullmektig, men fant fort ut at den veien ikke var det rette.

– Jeg husker jeg tenkte at ”Jeg skal ikke bli 60 år og se tilbake på et liv med andre folks krangler”, smiler han. Nå er det bare to år igjen til det runde tallet, og Akre har brukt tiden godt. I en rekke år var han lærer på lærerhøyskolen, noe han stortrivdes med.

– Læreryrket er flott. Det er meningsfullt, en får være med på kulturoverleveringen fra én generasjon til den neste.

Det gjorde heller ikke noe at yrket ga ti uker ferie i året, for Aakres store lidenskap er seiling, og etter langtur med kona til Middelhavet i 2000, fikk han i enda større grad enn før øyene opp for hva norskekysten har å by på.

– Jeg måtte til utlandet for å skjønne hvor fint vi har det i Norge. Vi har et farvann for sjøsport som er helt unikt.

Han innrømmer at hans intense forhold til seiling har en liten ulempe, nemlig at han ikke får sett så mye av landjorda. Han kunne aldri tenke seg å tilbringe sommeren i innlandet, og siden 2002 har han tilbrakt enda mer tid på vannet. Da startet han nemlig Son Cruise (www.soncruise.no), en lokal suksesshistorie som gjorde det mulig for han å slutte i jobben for godt og vie seg fullt og helt til det som betyr aller mest for han i livet.

Det er imidlertid leserbrevskrivingen som har gjort Hans Chr. Aakre til et kjent, om enn kontroversielt navn i mossedistriktet. Hans stykke om Moss, ”En arkitektonisk tsunami”, slapp riktignok aldri inn i papirmediene, opplyser han, men etter Internett-revolusjonen finnes det andre kanaler for meningsytringer. Kanaler han kan få god bruk for om han skal realisere sin drøm om en framtid for Son utenfor Vestby kommune, gjerne i opprørsk fellesskap med de to andre perlene i området, Hølen og Hvitsten ...