Av de mange norske politiske fangene som opplevde grusomhetene i de tyske konsentrasjonsleirene, er det bare to som fortsatt er i live. Den ene av dem er soningen Alf Knudsen. Han har nå vært på sin 75. tur til Auschwitz som tidsvitne for Hvite busser og Aktive Fredsreiser.

Av Edmund Schilvold (april 2007)

I en av Sons trangeste og mest idylliske avkroker finner vi huset til Alf Knudsen og hans kone, Signe. Fra det store stuevinduet ser vi det stille, lyseblå vannet i Sonskilen, glitrende i solskinnet, og i stua setter han seg hver morgen for å nyte utsikten til sjøen.

Kontrasten mellom lune, lyse Son og det vi vet at Knudsen bærer på av minner fra Tyskland og Polen under andre verdenskrig, er enorm. Men det synes ikke på han, det han opplevde for snart en menneskealder siden, og som han fortsatt husker som om det var i fjor. Den stødige, vitale 83-åringen, tidligere snekker, virker atskillig yngre enn han egentlig er, og når han begynner å fortelle om det han bevitnet, er det med en rolig, dempet stemme, så en, om en ikke visste hva han snakket om, kunne ha trodd at det var historien til Son som var temaet for samtalen.

Knudsen kjenner da også den fliken av verdens historie, han vokste opp i Son, faktisk bare noen meter fra sin nåværende adresse, på den andre siden av gata, og han har mye godt å si om sin barndoms tettsted.

– Det var veldig trygge og gode forhold her, og mye godt vennskap, erindrer han.

9. april 1940 var det imidlertid noe ganske annet våre dagers småbåter som kom glidende inn i Sonskilen. Knudsen, som da var 17 år, husker at han så ut mot Bevøya den morgenen, og straks la merke til to store krigsskip.

– Jeg stusset over at Norge hadde så store kryssere, smiler han. Så overraskende kom invasjonen.

Det var selvfølgelig ikke norske kryssere, det var de tyske skipene «Emden» og «Lutnow», som hadde måtte gi opp planene om å gå gjennom Drøbaksundet, og nå søkte ly for ilden fra Oscarsborg ved å legge seg sør for Laksa, innunder den høye Vardåsen.

Knudsen skyndte seg hjem til sin mor, og fortalte henne at krig var brutt ut. Det var et tungt slag for henne, for både faren og den eldste broren til Knudsen hadde reist til sjøs året før, og hun forsto at hun kanskje aldri ville få se dem igjen. Begge kom imidlertid hjem en tid etter at krigen var over, men familien måtte leve med usikkerheten i seks lange år.

Knudsen selv kunne ha holdt seg hjemme i Son, men i 1942 valgte han og to kamerater å prøve å komme seg til England via det nøytrale Sverige for å verve seg til de norske styrkene. De fulgte dermed oppfordringen som hadde gått ut fra den norske regjeringen i London. Men de tre ble oppdaget på toget og brakt til Halden kretsfengsel, der de ble forhørt av en tysker som snakket perfekt norsk.

– «De som ikke er med oss, er mot oss», husker jeg han sa. Han var blitt oppfostret i Norge, og var kommet tilbake som Gestapo-offiser ...

Fra Halden gikk veien videre til Møllergata 19 i Oslo, og i mars 1943 ble han sendt til leiren på Grini. Ikke lenge etter ble han og 250 andre fanger stuet sammen og transportert med skipet «Donau» til Tyskland. En av disse fangene var Gross, en kjent skikkelse i datidens Moss. Gross var opprinnelig tysker, og visste hva som ventet. «Ja, nå blir det nok en annen dans», kommenterte han. Det skulle vise seg å stemme. Grini var rene idyllen i forhold konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Den første av disse de stiftet bekjentskap med, var Sachsen-Hausen. Da var Gross forsvunnet.

– Vi trodde først vi kom til en vanlig arbeidsleir. Men vi skjønte fort at det var en konsentrasjonsleir. Jeg husker at en av fangene skremte livet av oss unggutter ved å si at «Her er det bare en vei ut, og det er gjennom pipa.»

Noe av det første de ble satt til var å prøve ut holdbarheten til en ny type militærstøvler laget av syntetisk lær. I åtte dager, fra seks på morgenen til seks på ettermiddagen, måtte de marsjere fram og tilbake på appellplassen. Knudsen anslår at de gikk omkring 42 kilometer hver dag.

– De skulle psyke oss ut og lære oss disiplin, konstaterer Knudsen.

De fleste nordmennene ble plassert i tre brakker som hver rommet 700 personer. Knudsen slår fast at han var heldig som ble plassert sammen med andre landsmenn. Å være sammen med egne landsmenn gjorde det lettere å overleve. Han var også heldig som kunne et håndverk, han hadde jobbet som snekker hjemme i Son, og dermed fikk han jobb på et snekkerverksted.

Det gikk imidlertid med han som så mange andre nye fanger, han ble smittet av dysenteri og havnet på en av sykebrakkene. Der florerte det av smittsomme sykdommer, og to og to fanger måtte dele 70 centimeter brede liggeplasser, som det var tre av i høyden. At han overlevde dette, takker han den norske legen Svenn Oftedal for. Mye takket være Oftedal ble han frisk igjen, og kunne returnere til snekkerverkstedet.

Neste forflytning ble utløst av et stort fangeopprør i øst. En rekke tyske SS-offiserer ble drept, og som hevnaksjon ga Himmler ordre om henrettelsen av 18 500 jøder i leiren Maydanic ved Lublin i Polen ved skyting. Da det var gjennomført, hadde ikke fabrikken i Lublin nok håndverkere lenger. Dermed ble det bestemt at fanger skulle overføres dit fra Sachsen-Hausen. Knudsen var en av 14 norske som ble satt på transporten østover.

– Der fikk vi lære hva en konsentrasjonsleir var. Det var veldig kaldt, og lopper og lus overalt, rett og slett forferdelig. Det som reddet oss var at vi begynte å finne penger som jødene hadde gjemt unna før de ble henrettet. Dermed kunne vi få polakker til å smugle matvarer inn i leiren, forteller Knudsen.

I juli 1944 var de sovjetiske styrkene kommet så nær at de kunne høre kanontorden i det fjerne. Da ble de flyttet vestover igjen, til Auschwitz og bileiren Birkenau, siden til Buchenwald. I Auschwitz ble 800 000 jøder drept bare i løpet av 1944. Henrettelser og hauger av døde mennesker ble en del av hverdagen.

– En ble avstumpet, tok seg etter hvert ikke nær av å se mengdene av lik i det i hele tatt. Det var som om verden aldri hadde vært annerledes, forteller Knudsen.

I april 1945 slapp han og de andre norske som hadde holdt sammen ut som en konsekvens av forhandlingene mellom Bernadotte og Himmler. De ble sendt med tog til et sted kalt Neuengamme, og derfra kom de, via Danmark, til Malmø i Sverige. Der ble de badet og avluset, og fikk utlevert nye klær, etter ikke å ha hatt annet enn stripete fangedrakter i tre år.

25. mai det året kom Knudsen hjem til Son. Men i 35 år etter krigens slutt sa han ikke et ord om det han hadde opplevd, ikke engang til kone og barn.

– Det var mye verre enn jeg klarer å formidle, slår han fast.

Men nå er det lenge siden Knudsen tiet, og på begynnelsen av 1990-tallet ble han kontaktet av Jeløy folkehøyskole. Den kontakten ledet fram til hans første tur som tidsvitne sammen med skoleungdom, i januar 1995. Siden den gang har Knudsen gjort en enorm innsats for å fortelle om og levendegjøre forholdene i nazistenes konsentrasjonsleirer for nye generasjoner. Det er blitt intet mindre enn 75 turer til kontinentet som tidsvitne, og i tillegg har han besøkt nesten alle skolene i mosseområdet. Han er blitt gledelig overrasket over ungdommens engasjement og forståelse, men er skuffet over hendelsene ute i verden. Urett og folkemord fortsetter, om enn i andre former enn i Hitlers utryddelsesleirer.