I over ti år har han saumfart østsiden av Oslofjorden på jakt etter fiskeopplevelser. For Edmund Schilvold er sjøfiske selve livet.

- Du kan godt si at fiske for meg er mye mer enn en tilfeldig tur i ny og ne. Jeg bruker nesten all ledig tid på det. Jeg bruker pengene mine på det. Når andre holder seg inne, står jeg og pirker vekk isklumper fra stangringene. Noen synes nok jeg er litt smårar, men det blåser jeg i, flirer han.

Det var som fjortenåring at Schilvold ble bitt av basillen for alvor. Han hadde alltid vært fascinert av naturen, men fiske hadde det blitt lite av. Så falt det seg slik at han kom over noen bøker som ga gjenklang langt inn i den unge sportsfiskerspiren. Alt fra røyevak i Femundsmarka til ramsalte skildringer av legendariske Jens Ploug Hansen. Snart fikk han bestefaren til å ta han med ut til idylliske Jeløya, som bare lå et par kilometer unna. Dermed var grunnlaget lagt.

- Det ble en lidenskap, ikke tvil om det. I begynnelsen hadde jeg nok en del tunge stunder, jeg var jo så grønn som det gikk an å bli. Men likevel var det noe ved det frie livet ved sjøen som alltid lokket meg tilbake.

- Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg siden har listet meg ut i mørket med fiskestang og ryggsekk og styrtet av gårde for å rekke fram før sola kommer opp. Jeg er blitt helt avhengig, jeg må bare ut, uansett årstid, humrer den noe uvanlige mossingen.

- For meg begynner året med godt, gammeldags fiske etter koketorsk som har kommet inn på grunnene. 1. nyttårsdag skal det fiskes, frostrøyk eller ikke, alt annet betyr ulykke. Jeg drar til steder der jeg vet at det er passe grunt et stykke utover. Men det kan gjerne være en overgang til dypere vann i nærheten. Bunnen bør være variert, med både tang og tare, stein og sand. Er det lite strøm i vannet, prøver jeg først med en Slukhals eller en annen flat sluk som ikke går rett til bunns så snart innsveivingen stoppes. For sveivestopp er helt nødvendig for å lokke fisken til å ta. Først kaster jeg ut og lar sluken gå til bunns mens jeg teller for måle dybden. Dermed vet jeg ved neste kast når jeg bør begynne innsveivingen. Så tar jeg sluken inn i en innarbeidet rytme. Noen omdreininger på spolen, sveivestopp i et par sekunder, et pilkenapp, flere omdreininger. Fisken tar nesten alltid når sluken begynner å synke. Noen ganger tror du først at det er et bunnapp. Men så kjenner du det tunge draget som signaliserer pen fisk. En herlig følelse, sier han drømmende.

- Når torsken så er kroket, gjelder det å legge press på den og få den opp fra bunnen, slik at den ikke får mulighet til å bore seg ned i tangskogen. Kommer den seg først ned der, er det ofte umulig å få den løs. Det eneste en da kan gjøre, er å gi den frie tøyler, og håpe at den finner veien ut på egenhånd.

- Når Slukhals ikke fungerer, eller når det er mye strøm i vannet og det må mer kompakt skyts til, er det to muligheter, sildesluk eller jig. Er bunnen full av rullestein, setter jigen seg bare fast i sprekkene, den synker jo som en klinkekule. Men når bunnen ikke er altfor vanskelig, er det jig jeg sverger til, og gjerne en i kraftige farger. Den tar jeg inn med stangtuppen hevet, slik at jeg kan la den hoppe bortover bunnen med en blanding av pilkenapp og sveivestopp. Siden den ikke setter seg så lett fast, og heller ikke koster noe særlig, kan jeg være litt uforsiktig. Jigen gjør det mulig å avsøke alle de dumpene der det er vanskelig å komme til med annen redskap, og med litt flaks går den rett i gapet på en rogntung torskemor, sier Schilvold entusiastisk.

- Neste høydepunkt kommer i mai. Det har uten unntak vært den beste måneden for seifiske. Da hender det at hele stimer lar seg lokke inn i buktene av silda, og måkene følger etter som en sky av skrikende fjærkre. I slike tilfeller er ofte det største problemet å komme på kastehold, så en langtkastende sildesluk er det eneste som gir mening. Som ved torskefiske er sveivestopp uhyre viktig, men tempoet er høyere. Jeg gjør kraftige, dels sidelengse rykk med stanga, tar inn snøre mens stanga føres tilbake til utgangsposisjonen, og legger inn noen korte pauser. Plutselig kommer fisken og bare feier avgårde med sluken.

- I løpet av juni blir seien borte igjen, men det gjør ikke så mye, for i slutten av mai er makrellen på plass, og det fisket når gjerne et klimaks rundt Sankt Hans. Da drar vi ut om kvelden til et sted det er brådypt, rigger oss til og sover et par timer, og begynner fisket i 3-tida på morgenen. Makrellen begynner gjerne å bite litt før soloppgang. På gode dager følger et par – tre timer med godt fiske før det hele dabber av. Noen opphengere i sterke farger gir gjerne mer fisk, men det gjelder å bruke sterk sene mellom krokene, minimum 0,40. To makreller som trekker i hver sin retning kan utvikle utrolige krefter.

- Vi må heller ikke glemme flyndra, altså flatfisker som skrubbe, rødspette og piggvar. De er utrolig artige å få, og hva er vel bedre enn sprøstekte flyndrevinger? Men de er ofte forsiktige av seg. Et glidetakkel er det eneste saliggjørende. Da kan fisken stikke av med agnet uten å kjenne motstand.

- Så er det sjøørreten, som kan prøves hele året, og i november er sirkelen sluttet, det er den første gode torskemåneden, og kanskje også den beste, fortsetter han.

Hva med utstyret? En 10-fots Shimano Stradic for 20 – 60 gram og en gullblank multiplikator av typen Daiwa Millionaire 300Z, fylt med 0,35, det dekker det tyngre fisket.  Til lettere fiske har han en like lang Berkeley for 5 – 25 gram og en liten Shimano Calcutta med 0,25.

- Noe mer er fullstendig unødvendig, smiler han, og åpner et helt skap fylt til randen med både sneller, slukbokser og fluer.